Take back my life song, Prove I'm alright song

«My power's turned on
Starting right now I'll be strong
I'll play my fight song
And I don't really care if nobody else believes
'Cause I've still got a lot of fight left in me.»

28.01.2016,22:53 Hjertesaker / (0) Kommentarer

Designblogg?



> nellydesign.blogg.no
Bloggen er ikke ferdig, though.

27.01.2016,14:31 Bloggdesign / (0) Kommentarer

Hvordan håret mitt har overlevd

Alt bortsett fra Olaplex er kjøpt på Blivakker.
Dessverre er ikke Joico eller Studio Professional dyrevennlige, men disse produktene har reddet håret mitt og jeg liker å tro på at det er takket være kurene at jeg har kunnet bleike håret mitt uten å måtte klippe meg kort. Dyrevennlige produkter er nok bedre, men jeg har ikke funnet noe annet enn Olaplex (og artic) som har funket like godt på min hår type. 

Det ikke alle forstår med Olaplex nr.3 er at den skal IKKE i bleikingen. Nr.1 og 2 får du kjøpt om du er frisør, eller om du vil bruke veldig mye penger på ebay. Nr.3 skal i håndkletørt hår. Jeg pleier å ha den i håret mitt i et kvarter, så shampoo, kur og balsam. Hvis du skal gjøre som meg, og gå fra svart til blond så dra til en frisør (ikke adam og eva arkaden lol) og bleik det der først med Olaplex. Jeg har holdt på siden Mai, og først nå nærmer jeg meg den fargen jeg vil ha. Jeg hadde nok vært hvit i håret allerede om jeg ikke hadde kjøpt den fargen på Adam og Eva, men heyy, jeg har hatt Rebekka til å rette opp alle feil!



Jeg kommer aldri til å bruke Manic Panic eller Directions nå som jeg har prøvd ut Artic Fox. Det er ikke det at de andre merkene tester på dyr, for det gjør de ikke, men Artic Fox holder mye lenger, det flekker ikke av på håndkler når håret er dusjet og håret luker kjempe godt i flere dager etter at du har farget det. 

Virgin pink er fargen jeg hadde i da håret mitt var rosa, men jeg blandet fargen ut med Mist som er til å gjøre fargen lysere. Jeg anbefaler alle som liker å ha crazy- colors i håret, til å kun bruke Artic. Det er verdt pengene for det er rett og slett den beste semi- permanent fargen du kan få tak. Det beste er at 15% av det de tjener går til å hjelpe dyr! 

24.01.2016,16:27 Tatovering, sminke, hår og piercing / (2) Kommentarer

feeding the addiction











Kjeks var super snill og fant frem masse bøker filmer om både 1. og 2. Verdenskrig 
Var som å være seks år på julaften igjen da hun kom frem med alle eskene og posene jeg fikk gå igjennom, haha!

23.01.2016,21:41 Asperger / (2) Kommentarer

blondie







Nesten ihvertfall. Noen lilla striper her og der. Stygg overgang også, men det kan jeg heldigvis gjøre noe med selv! Sa jo at det rosa kom til å forsvinne, haha. Overraskende nok ble ikke håret mitt like slitt som jeg hadde sett for meg da jeg både avfarget og bleiket det selv. Hvem trenger frisør? Ikke jeg as! Har sløst 7k på Adam og Eva i sommer. Aldri igjen. Frisøren klarte å klippe av for mye og selge meg en lilla farge som ble grønn og blå etter to dusjer. Endelig begynner håret mitt å bli som jeg vil. Selvfølgelig hadde det ikke vært mulig uten Rebekka og alle timene hun har styrt med å få ut fargene som ble igjen etter den fæle lille fargen. 

Utrolig at en lærling får til mer enn en frisør på Adam og Eva, ikke sant? 

21.01.2016,20:06 Tatovering, sminke, hår og piercing / (1) Kommentar

avhøret og hemmeligheten

Jeg vet ikke helt hvordan det går med meg nå, jeg. Jeg er helt klart på bedringens vei, jeg er stabil og angsten er kraftig dempet. Jeg er sterkere, uten tvil. Men, så klart, men- Jeg er usikker på hva jeg føler nå, etter et så stort skritt i livet mitt. Jeg tror jeg er redd. For hva aner jeg ikke. Kanskje det å ikke bli trodd på eller bli forstått. Det er nå at jeg trenger at noen er min stemme, for rundt dette er det vanskelig for meg å i det hele tatt bruke ord. Min stemme i denne saken er advokaten min, som jeg er utrolig fornøyd med forresten! Aldri har jeg vært like trygg på en "offentlig person" som henne. Hun hører meg, hun tror meg, men.. Vil de andre det?

Nå er jo min hemmelighet, ikke hemmelig lenger. Det i seg selv er tungt å akseptere, men det er kun slik jeg kan ta livet mitt tilbake, det er den eneste måten å få kontrollen tilbake hvor den hører hjemme, nemlig hos meg. Kontrollen over min kropp, og kontrollen over mitt liv. 

Jeg verken tør eller vil fortelle noe om avhøret, eller om hvorfor jeg var på et avhør. Jeg vil ikke fortelle mer enn det som allerede står på bloggen, som du kan finne ved å trykke på denne linken. Mer enn å dele den trenger ikke å gjøre, heller. Jeg er veldig redd for å ødelegge saken min. Det er det jeg tenker på mest. Det, og om jeg ikke forklaringen min var god nok. Det er tusen tanker som flyr i hode på meg i det jeg engster om både avhøret og saken. Er det en normal reaksjon? Er det normalt at jeg er usikker på hvordan jeg har det? 

Jeg frøs og surret mye og jeg glemte ting jeg husket godt dagen før. Jeg var rolig, jeg var forberedt, men fortsatt ble det slik. Dessverre ble det sånn at når jeg endelig kom meg inn på rommet hvor avhøret skulle skje så var jeg ikke like modig lenger. Det ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. Plutselig ble jeg usikker på hva jeg egentlig følte, der inne, der og da. Møtet med advokaten var så lett i forhold til selve avhøret. 

«Stammet jeg? Snublet jeg ofte med ordene mine? Forsto de meg der inne? Fortalte jeg nok? Ble det ekstra vanskelig fordi Rebekka ikke var der med meg?»
Jeg har aldri fortalt noen andre enn Rebekka om detaljer. Aldri. Kanskje det er derfor det ble vanskelig, fordi det rett og slett er en vanskelig ting i seg selv å gjøre? 

En dag kan jeg kanskje fortelle mer om dette. En dag er jeg kanskje ikke like redd for andres reaksjon i det jeg sier ordrett hva som har skjedd meg. Jeg har klart å ta dette skrittet, men om andre skritt vet jeg ikke om jeg klarer å ta, noen gang. Gir noe av dette mening eller surrer jeg igjen?  I skrivende sekund føler jeg samme ubehaget som inne på det rommet, selvom jeg ikke går inn på noen detaljer. I skrivende sekund er jeg også usikker på om jeg tør å poste dette, men om du leser dette så hadde jeg baller nok til det, i det minste. 

Bloggen er mitt fristed, om jeg kan kalle det. Det har det vært siden jeg begynte å blogge. Det var hovedsakelig derfor jeg begynte. Jeg vil ikke måtte tenke over hva jeg skriver, hvordan jeg ordlegger meg eller hvor personlig det blir, men jeg må det. Det er mennesker som leser bloggen min. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive uten et filter, men igjen- jeg verken tør eller kan. Eller, jeg kan, men JEG føler at jeg ikke kan. 

Det jeg vet derimot er at jeg kunne aldri kommet så langt uten de rundt meg. Uten dere alle. Dere vet hvem dere er, og jeg elsker dere for alt dere sier og gjør for meg. Uten mine nærmeste hadde jeg aldri klart å kontakte en advokat, uten dere hadde jeg aldri klart å fortelle dette ut høyt. Men, det ene mennesket jeg vil nevne, det er Mamma. Min største støttespiller, og min største trygghet. Uten hennes støtte og forståelse hadde jeg sikkert ikke tenkt tanken engang. Så Mamma, jeg elsker deg så utrolig høyt og det er ingen i hele verden jeg setter mer pris på enn deg.  


Til sist vil jeg beklage om innlegget er surrete. 

21.01.2016,01:19 Hjertesaker / (0) Kommentarer

besettelser



Det er ikke første gang jeg er besatt at slike ting. Da jeg var barn måtte mamma ofte ta opp dokumentarer om Egypt, faraoene og om pyramidene. For ikke lenge siden var det Løvenes Konge og noen andre Disney filmer, nå er det 2. Verdenskrig, haha! 

Før nyttår brukte jeg hele dager på kun filmer og dokumentarer om 2. Verdenskrig og Hitler. Søvn? Nei takk, Netflix har for mange filmer om dette, søvn kan vente. Sunt, ikke sant? 

Det har alltid vært noen ting jeg må vite alt om i små perioder. Jeg suger til meg alt jeg kan finne. Jeg kan sitte å lese om hva enn som har interessert meg, i flere timer uten å merke hvor mye tid har gått på det. Filteret mitt forsvinner i det jeg finner noe jeg interesserer meg for, og jeg forteller om det selvom andre ikke bryr seg.  Det trenger ikke være noe historisk (hallo som løvenes konge lol nlaea), det kan være alt fra kjendiser, en film, et spesifikt dyr, til noe som har skjedd. Som nå. Jo flere dokumentarer og artikler, jo mer fornøyd er jeg.

Jeg har sett «Making a murderer.» tre ganger nå, for å få med meg alt. Jeg har Googlet Avery og lest alt det VG har skrevet om saken. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å se serien igjen. Jeg går ikke lei, det er tingen. Jeg kan se de samme filmene og dokumentarene om, og om, og om igjen. Noe jeg også alltid har gjort. Det er nærmest umulig for meg å legge vekk mine besettelser. Det går ikke før jeg føler at jeg vet nok. En annen dokumentar og film jeg har sett mange, mange, maaange ganger er «Aileen: Life and death of a serial killer.» og filmen om henne: «Monster

Hvor mange av dere husker mine besettelser over årene på alle bloggene jeg har hatt? Det jeg husker er at jeg skrev mye om mytologier. Ronnoe Radke fikk et helt innlegg om hva jeg syntes om han, musikken og tingene han ble satt inn for. Spammet jeg ikke med Kat på NeverTurnBack bloggen? På samme bloggen hadde jeg et design av Monroe, haha! 

Noe annet jeg var besatt av som barn var hunder og alle rasene. Jeg lånte bøker fra biblioteket om alle verdens hunderaser. Flere bøker om gangen, faktisk. Jeg leste alle og pugget fakta om alle rasene. Vi skulle ha hund, skjønner dere! Derfor ville jeg lese om hunder og finne den perfekte rasen for meg og Mamma. Er det søtt eller ekstremt sært? 

Jeg har fått forklart at dette skyldes Asperger Syndrom. At det er derfor det blir intenst og hvorfor jeg aldri går lei. Noen av oss har kun én interesse, én hobby, kun én ting fokuset kan være på igjennom hele livet. Jeg er "en av de" som har varierte interesserer. Igjen, jeg vet ikke om det er en del av sjarmen min at jeg blir besatt av visse ting, eller om det bare er sært, haha! 

20.01.2016,17:59 Asperger / (0) Kommentarer

velkommen til min drømmeverden

Drømmer og mål.
Hva er min drøm? Hva er mine mål? 

Jeg drømmer om et eget studio. Et eget studio som er vegg i vegg med Rebekka sin salong. Veggen i mellom oss er av glass, slik at studioet og salongen skal tilhøre sammen. Salongen skal ha grinner hvor kundene kan sette hundene sine og er du vegan får du rabatt på både frisør og tatoveringstime. I fantasien min er vi begge høyt ønsket, både på studioet og salongen. Rebekka er min lærling et par ganger eller timer i uken. De gangene jeg ikke er på studioet er jeg miljøterapeut for barn med Autisme. Åååh 

Jeg drømmer om et hus. Et hus med stor tomt og høye gjerder, med høyere busker slik at man ikke ser inn. Det høye gjerdet er der slik at Keeko ikke kan rømme. så han kan løpe rundt i den store hagen helt fritt. Det er stor nok plass til dyr som trenger fosterhjem. Alle dyr som blir dumpet hos dyrelegen for avliving fordi de ikke har tid til de, alle løshunder og katter som trenger kjærlighet. England har alltid vært en del av drømmene mine, helt siden jeg var der for første gang. Hvorfor akkurat England, det vet jeg ikke. 

Huset, det er en drøm for nå. Det å bli tatovør det er et mål. Endelig har jeg mål. Endelig kan jeg se en fremtid. Det er lenge siden jeg har kunnet det. Jeg tar meg selv i å planlegge hele huset, studioet, salongen, alt, så smiler jeg fra øre til øre. (wow en metafor(?) jeg forstår)
Før har det vært vanskelig for meg å tenke på fremtiden. Alt har vært mørkt, lenge. Kanskje jeg en dag blir frisk nok til å gå på skole og få jobb. Kanskje en dag kan jeg jobbe meg opp på et studio, og til slutt, en vakker dag- eie mitt eget studio. 

Jeg er ikke frisk, ikke enda. Jeg er bedre. Jeg er 276 dager skadefri, tenk det! Det er det lengste jeg har vært siden jeg begynte å skade meg selv. Fortsetter jeg å bli bedre kan jeg komme så utrolig langt.  Hva tror du? Kan dette bli virkelighet? Kan jeg og Rebekka klare dette?

16.01.2016,21:07 Hjertesaker / (3) Kommentarer

lvl14 til snart lvl20

Haha, fant gamle bilder av meg selv! Bildene er fra da jeg var tolv til 17. Må innrømme at jeg virkelig savner angelbite'sa mine. Føler meg bedre med medusa, men hadde de i så mange år at det fortsatt er vanskelig å gi slipp på de.. 

Før angelbites, før septum, før 11 tatoveringer. Søt hæ? Det er rart. Jeg gikk fra liten og søt, til.. Hva enn jeg er nå. Jeg er i mitt tyvende år, i sommer fyller jeg tyve. Jeg fylte nettopp 14, jeg! Tiden har gått utrolig fort. Plutselig var jeg 18, 19 og snart 20. Å ikke være tenåring mer. Vil det føles rart? Fjernere enn det er nå om jeg tenker tilbake til da jeg var 14? Tilbake til da jeg forelsket meg ordentlig for første gang 24. Mai. Da jeg var på fest uten å fortelle det til Mamma. Den gang da jeg ikke tatoveringer, engang! Jeg hadde Monroe og hull i navelen som veldig mange (men eldre) jenter hadde da. 

Jeg er utrolig stolt over Mamma som holdt ut med en 14 åring som nettopp fant ut at kjeft var ingenting, så bryte reglene var ikke skummelt mer! Når jeg tenker over hvor vanskelig jeg virket for foreldrene mine frem til jeg endelig ble diagnostisert, da tenker jeg alltid at Mamma fortjener en pokal. Nå er jeg så rolig, på flere forskjellige måter. Jeg sliter fortsatt med de samme tingene, men jeg takler det på en annen måte nå. «Oh back to the old days, eeeyy?»

«DA JEG VAR UNG HØ-HØ!!»
Kan jeg si det nå? Haha! Uansett, bildene under er fra jeg var 16 til 17 år. Sorry not sorry forresten, for spammingen. Har savnet å blogge, okei? 















15.01.2016,20:14 Tatovering, sminke, hår og piercing / (1) Kommentar

plutselig var jeg tilbake eyy| update

Jeg tenkte å legge igjen noen linker hvor du kan følge med på meg og livet mitt. Ikke det at det skjer noe spennende, eller at jeg er en kjent blogger noen vil følge tett på, men eh w/e, right? Jeg vil virkelig blogge fast igjen, slik jeg gjorde for noen år siden. Et innlegg hver dag eller et par i uken, men siden jeg får så få tilbakemeldinger forsvinner motivasjonen til å blogge. Kanskje blogg.no er ferdig. Kanskje jeg bør bytte plattform? Eller kanskje jeg skal drite i leserne og blogge fordi jeg liker det. Jeg skal blogge for meg selv igjen. Ja, riktig. Det skal jeg! SELF HIGH, NLAEA! Waaap-paaow 

 Instagram
 Twitch - Dette er min og Eve sin stream. Vi er ikke veldig aktive for tiden, men etterhvert skal vi få fått det i gang for fult.
 Bloggens facebookside 

Det skjer store ting i livet mitt nå. Ting jeg gjerne vil fortelle om. Den dagen jeg forteller det er det en stor mulighet for at jeg stenger kommentarene siden det fortsatt finnes troll som sjekker bloggen min kun for å spy ut dritt fordi de lever i sin egne elendighet og må trykke andre ned. Jeg er sterkere nå, det er jeg. Det er ikke det at det går inn på meg, det er ikke det at de faktisk klarer å få ut noen andre negative følelser enn irritasjon. Det er kun det de får til, å irritere meg. Jeg er gladere, jeg er mer positiv og jeg begynner å bli glad i meg selv. Om jeg ikke allerede er det. Å bryte ned det jeg har bygd opp vil bli veldig vanskelig nå.

Jeg har kommet veldig langt. Selvfølgelig, jeg blir deprimert, sliten, lei og hater verden, men det er en del av livet mitt. Det er slik det er. Jeg har lært meg å leve med det, og derfor blir det aldri like ille som det har vært før. Jeg har fortsatt Asperger, det vil aldri forsvinne og derfor har jeg dårlige perioder, men herregud- endelig er den store klumpen i brystet mitt borte. Den som har trukket meg helt ned i alle år. Klumpen dere har lest om siden 2010 (noen av dere iaf)

Om noen dager er jeg fri. Om noen dager kan jeg endelig bli ferdig. Hva snakker jeg om? Jo, det skal jeg fortelle når det endelig er over! Jeg er kampklar, jeg er sterkere nå og jeg har de mest fantastiske støttespillerne i hele verden.

En litt mer overfladisk update- Håret mitt er rosa og jeg har en ny tatovering. Dessverre forsvinner det rosa håret mitt snart og jeg skal ta enda en tatovering som er tegnet av Eve. Bilder av håret mitt i rosa og hvordan det snart blir, bilder av tatoveringen og den kommende tatoveringen dukker opp her på bloggen etterhvert!


Jeg følte for å bruke et bilde av meg fra da jeg var 16 og bodde i Tønsberg, fordi jeg var så innmari søt!

Jeg vil slutte innlegget med et stort takk til Kjeks, Eve, Rebekka, Padmé og kjæresten min. Tusen takk for alt dere gjør for meg, takk for alt dere sier til meg og takk for at dere elsker meg like høyt som jeg elsker dere. 

15.01.2016,15:29 Blogg / (5) Kommentarer

Mobbing er greit, det! Ikke sant?

Jeg synes det er helt utrolig at man kan gå et helt liv uten å bli hørt. Uten å bli forstått, uten å bli sett. At helse Norge kan gi blanke helvete om du er psyk. 
Jeg synes det er skammelig at de med en høyere stemme enn deg kan rakke ned på deg og få full støtte for å trykke ned noen. Da mener jeg det å virkelig trykke ned et annet menneske ved å gå til personangrep på Facebook uten at noen gir deg sin stemme og sier at dette er galt. 
Hva er det som skjer, egentlig? VG angriper norske rosabloggere, rosabloggere angriper de som har en annen mening. Hvor havner vi igjen her? Oia jo, de med en mindre stemme blir et mål. 

Jeg snakker om et av verdens mest nydelige skapninger, som dessverre er et lett mål. Et lett mål fordi hun ikke blir sett og forstått. Alt hun har gått igjennom, alt hun enda kjemper mot, alt hun gjør for andre. Fortsatt, fortsatt skal hun bli herset med, fortsatt blir hun mobbet på nettet av de som har halve Norges jenter bak seg som støtte, selvom hun mobber, selvom hun kaller noen dum. Hvorfor gjør dere dette? Fordi dere tar dere store bloggeren i forsvar før dere tenker, før dere leser hva den andre jenta skriver. Jenta som gråter og blir redd fordi vi jenter, vi er onde. Jeg vil si at vi er de ondeste. Menn kan være slem de også, men vi kvinner? Det er som om vi har det å blodet vårt å være ekkel mot andre. Det er som om det er et instinkt i oss. 

Spiseforstyrrelser, Asperger Syndrom, angst og depresjon i en verden som ikke tillater oss i å engang prøve. Begynner du å komme deg opp igjen? Nei fy, da må netttrollene passe på at du dyttes lenger ned. Det er ikke snakk om at du kan være glad og si dine meninger om noe om den store bloggeren ikke er enig, ikke sant? Eller om noen enda større mener noe. Nei, har skal alle mene det samme som de med mer "makt" enn oss. Riktig, riktig. Det er slik det fungerer. 

Mobbing er blitt greit om det er noen "viktige" i samfunnet som mobber. Tenker ingen på hun som gråter i flere døgn på grunn av det? Er det ingen som ser henne? Virkelig? Dere som er som minions for andre, la meg spørre dere om noe. Hva er det dere tenker med? Hvordan er hjernen deres koblet opp? Vennligst forklar meg hva som har gjort at du føler at du kan trampe noen ned så lett. 


Hvordan er det over her å mobbe noen? Ser du noe slemt i teksten? Nei? Ikke jeg heller. Jeg ser sannheten. Jeg kjenner igjen presset også, presset hun mener og snakker om. Å påpeke dette er ikke galt. Det betyr ikke man rakker ned på noen som har tatt silikon, eller noe av det andre som er nevnt. Det er mer fokus på dette, er det som er viktig. Som psykisk og mentalhelse. 

Det latterligste er det at den større bloggeren mente at min vennine mobbet de med lav selvtillit, fordi hun har «høy selvtillit.» Hva gjorde hun da mot min vennine? Mobbet, gitt til personangrep, ble usaklig og selvfølgelig- fikk støtte av leserne sine. Latterlig, ikke sant? Nå snakker vi om et stort forbilde, ei jente som selv har slitt med selvskading, mobbing, depresjoner, livet vanskeligheter rett og slett. MEN fortsatt gjør hun slikt, offentlig. Uten at en eneste sjel sier noe om det. Kvalmt, spør du meg. Det er lov å stoppe opp og tenke at det er et annet individ på andre siden av skjermen din. Det er noen med følelser. Det spiller ingen rolle hvem du er, du har ingen rett til å være rett ut ekkel. 

Nå til det at om noen er psyk, men ikke blir hørt. Jeg selv ble ikke hørt i 16 år. Jeg ble stemplet som farlig, dårlig innflytelse og vanskelig. Var jeg det? Nei.
Jeg ble utstøtt, jeg ble ingenting. Det var få som godtok meg for den jeg var. Nå bryr jeg meg ikke mer. Nå får jeg hjelp, JEG blir hørt, men, hva med de som ikke blir det? Hva med henne? Hva med vennina mi? Fortsatt kjemper hun, i en alder av 20. Jeg er snart 20, og får alt jeg trenger av hjelp. I det jeg fylte 17 fikk jeg alt servert på et sølvfat i lille Karasjok. Hun bor ikke i en liten bygd som skal ha mindre kompetanse enn de store byene. I byene de har flere eksperter om psykiskhelse, om Asperger Syndrom, om alt. Jeg er skuffet over hvordan samfunnet har blitt. Hvordan helse Norge opererer.

Sett deg selv i hennes situasjon. Mobbet på nettet, sliter med sitt, til og med uendelig med flaming (kjeft) i en virtuell verden som WoW. Hvorfor er det slik? Er det rart jeg selv har menneske og sosialfobi? Nei. Det er på tide å åpne øynene for fult, sett inn fyrstikker i øynene så de holder seg åpen, om du må.  

14.01.2016,16:03 Hjertesaker / (1) Kommentar

Gjesteinnlegg: Hvem er egentlig du?

Hvem er du til å fortelle at en dyreart må dø?
Hvem er du til å velge hvilke dyr som skal få leve og hvilke som er en byrde?
Hvem er du til å leke gud?

Jeg har sett meg mett på innlegg fra andre mennesker på Facebook som hyller ulvejegere og kommentater fra venner og bekjente som sier ting som «Nå er det på tide at de tar alle de morderiske beistene». Og da tenker jeg, er det virkelig mulig å være så blind? Du sitter der foran pcen din og ber folk som dreper dyr om å drepe «morderiske» dyr. Kanskje du også sitter og klager over land som utøver dødsstraff fordi DET er barbarisk det. Men plis drep de jævla ulvene, a!

Nei. Det er nok. Det er virkelig nok, dere har gått for langt. Vi har et stort land, vi er over 5 millioner mennesker i Norge. Hvor mange registrerte ulver er det? Omkring 30. Er det virkelig mulig å ta seg så til rette? Er det helt seriøst at noen kan være så egoistiske at de kan mene at vi ikke kan dele jorda med andre skapninger som er akkurat som oss? 5 millioner mot 30. Det er virkelig noe galt her.

Jeg ser innlegg hvor det blir fortalt at ulver er kaldblodige mordere som dreper for moroskyld. Om dette er riktig, så kan jeg ENKELT sammenligne AKKURAT DU som skrev dette med ulven. Du driver med jakt? Hvorfor? For å få mat eller for hobby? Mat sier du?
Hvor mange av oss mennesker spiser da rever? Rev er det dere jegere starter med. Det er mange rever og de er et lett bytte. Dere er så stolte når dere har drept deres første, andre, tredje, hundrede rev at dere tar et bilde sammen med kadaveret av livet dere akkurat tok og delte det på facebook. Sliter du fortsatt med å forstå meg? Dere løper rundt i skogen og skyter rever, ryper, elger i kaldt blod og SKRYTER av det blant alle vennene deres, mens ulven som er et rovdyr- som er skapt for å jakte sin egen mat- DEN GJØR NOE VIRKELIG DUMT DEN! Den er ikke verdt livet den! DEN er en morder den! Er det virkelig så vanskelig med litt konkurranse fra naturen at dere vil utrydde konkurransen? Dyret som gjør det den må for å overleve, mot deg som har en brutal hobby?

Så sitter du der med hunden din liggende på sin fine hundeseng borti stua og legger ut om hvorvidt ulven er et forferdelig beist og må dø. Vennligst ta en kikk bort på hunden din. Så en litt nøyere kikk. Ser du likheten? Ulven er forfaren til hunden din den, så hvordan i all verden kan du godta å ha det rovdyret i stua mens ulven lar du ikke være på kloden engang? Hadde vi temt ulver fra starten av hadde de vært akkurat som hunder i lynnet sitt. Hadde vi sluppet fri hundene våre, latt de avles selv i frihet- guess what? De hadde vært akkurat som ulver de! Det har skjedd at selv tamme hunder har fått en smak av sauemord og løpt hele bygda over på leting etter mer sau. Allikevel ligger den der i stua di, mens du legger ut om at ulven bør utryddes en gang for alle.

Denne sommeren har ulver drept færre sauer enn tidligere år, og selv da har antallet vært lavt. Allikevel er debatten kraftigere enn aldri før og dere rovdyrmotstandere gjør absolutt alt dere kan for å få flere på deres side. Dere legger ut om hvor farlig det er å ta med barna deres i skogen, dere får avisene til å be folk holde seg inne. Sannheten er at ulven er mer redd deg enn du er den.
Ulver er mer menneskesky enn en villhund, og gjemmer seg når den ser mennesker. Man kan jo lure på hvorfor den er redd oss, kanskje den kan sanse vår morderske og hyklerske natur. Noe å tenke på? Du er HELDIG dersom du rekker å se en ulv før den gjemmer seg fra deg. Du er ikke i fare for norsk ulv. De historiene du hører om småbarn som blir brutalt revet i stykker av ulv er fra land hvor ulvene ofte har alvorlige sykdommer. Ingen frisk ulv går etter et menneske, og innerst inne vet du det også.

Så skal jeg nevne sauen da. De stakkars sauene. For ja, det er synd på de! Men det er ikke ulvens feil. Det er deres. Dere bønder som synes det er en vanvittig lur idè å slippe sauene deres løs i utmarka uten noen form for gjeter eller tilsyn. Dere som lar sauene deres dø av sykdommer helt alene på fjellet, dere som lar de bli kjørt over av biler som er kjørt av mennesker på vei på fjelltur. Den sauen som satt fast foten sin i et kratt og døde av sult, ja den er det synd på. Sauen din. Som du gir så faen i at du etterlater på den på fjellet. Ja eller den sauen du ikke lager bra nok gjerder til. De som står i ulvesona med simple nettinggjerder på 50cm høyde. De som må være ofre for at en ulv fant en enkel vei inn for å få seg mat. Hadde du tatt godt nok vare på sauen din, kan ihvertfall det tilfellet hvor den blir tatt av ulv utelukkes. Kanskje dere tillater at det skjer, fordi dere får jo bedre betalt av at den blir tatt av ulv enn at dere sender den til slaktern. Og ja si meg, hvor er logikken i at dere blir så traumatiserte av at sauen blir tatt av ulv, når dere selv sender den til å bli drept ett par måneder etterpå?

Vil du høre hvorfor ulven spiser sauen din da? Sånn bortsett fra at du har absolutt null peiling på sikkerhet og basisk logikk?
Ulver er flokkdyr, tross alt du har hørt om ordtrykket «a lone wolf». De jakter i flokk og det er enkelt å ta store bytter som elg når de jakter i flokk, for ja det er bevist at det er dette de foretrekker. Når det da skjer at vi mennesker kutter ned flokken og dreper ulvene vil de som står igjen være hjelpeløse mot en stor elg. Kanskje den ensomme ulven er heldig og får til å ta en kalv. Hva går en ulv som ikke får noe hjelp etter? ENKLE BYTTER. Hvilke er da disse? Jo de dere strør utover matfatet til ulven. Selvfølgelig tar den sau, det er et veldig enkelt bytte.

Kan også fortelle deg historien om hvorfor ulven ofte «går løs» på en saueflokk og tar flere bytter enn den må også, om du orker å lese mer.
- Sett deg selv i ulvens poter. Se for deg at du er sulten og ensom, alle familiemedlemmene dine er døde og det er ikke i din natur å leve alene så du vet ikke helt hvordan du skal holde ut eller hva du skal gjøre for å overleve. Så kan du ikke lese skiltet om at denne gården og disse sauene tilhører Ola Nordmann, fordi du lærte aldri å lese. Så skjer det noe flott, du ser så mange enkle måltider at du kjenner du spretter av glede, nå slipper du å sulte! Når sauer har blitt så menneskeavlet som de har blitt, mister de instinkter. Og de mister evnen til å stå opp for seg selv, for å redde flokken sin fra farer. Hva hadde du gjort hvis du var sulten og du så masse mat liggende, som ikke gjorde noe spesiell motstand? Kanskje du måtte løpe litt, men denne maten var enkel å få! Jo, du hadde tatt hva du kan. Bare ta priskrigen mellom Kiwi og Rema1000 som eksempel, folk hamstra billig mat for harde livet fordi det var BILLIG OG ENKELT.

Dyr har ingen frontallapp og ser ofte ikke konsekvenser i hva de gjør. De vet ikke at hvis de dreper fem bytter så har de kanskje bare plass i magesekken til ett. Da ligger resten der da, som et resultat av at ulven ikke hadde flokken sin slik at den kunne jakta elger og hjorter og andre store dyr sammen med de. Da sitter du der, med et tap på så mange dyr fordi du selv ikke tok godt nok ansvar over de levende vesenene du har tatt på deg. Og jeg skjønner at det er trist, men det er i det sekundet du går fra å tro at du som avler dyrene til slakt er bedre enn et dyr som trenger å spise mat at jeg mister absolutt all respekt for deg. Og det uavhengig av hvor mye godt du kanskje har gjort i livet. Ja og la oss ikke glemme de ulvene som blir skutt og drept fordi de var så uheldige at de vandret utenfor ulvesonen. Da må jeg spørre deg, er du virkelig stokk dum? Hvor mange dyr tror du sitter med et kart hvor ulvesona er streket rundt og sier «Åh nå må jeg passe på å ikke gå en km til til venstre for da er jeg utenfor hvor jeg får lov til å bo»? Hvorfor kan ikke vi gjøre som Canada, bedøve dyret for å så flytte det tilbake til ulvesonen hvis den havner utenfor? Er vi så triggerhappy at vi tar enhver sjanse til å drepe uskyldige dyr? Igjen, det er noe galt her.

La meg ikke glemme hvor viktig absolutt alle dyr er for økosystemet vårt (ja bortsett fra oss). Alle dyr har en grunn for å være her, og det er bevist at det får fatale konsekvenser dersom kun EN art dør ut. Hvis du er for trangsynt eller sta til å tro meg, vennlist sjekk ut dokumentaren om Yellowstone. This is called science, vet dere, så det hjelper ikke å komme med påstander om at økosystemet ikke er virkelig og at det er et tulleargument fra vår side for å kunne beholde ulvene i naturen. Til syvende og sist vil jeg be deg pelle deg av den høye hesten din. Vi mennesker er ikke på toppen av næringskjeden, vi er ikke en masterrace og vi er ikke mer verdt enn andre dyr. Vi er dyr, som dessverre, er mer utviklet enn resten av dyrene vi deler kloden med. Så kanskje det er på tide å faktisk dele framfor å drepe?

Du har ingen rett til å bestemme at en dyreart må dø. Du har ingen rett til å velge hvilke dyr som skal få leve og hvilke som er en byrde, og du har hvertfall ingen rett til å leke gud.


Skrevet at min kjære Eve, som jeg er fullstendig enig med.

Det Eve sier om våre hunder er faktisk helt sant. Jeg som har en husky ser hvor mye ulv det er i han, hvor sterke instinkter han har og at han følger de før han følger meg. Jeg ser hvor viktig flokk er for han. Slik som ulven er han avhengig av at flokken er samlet.

Han er vant til at når vi er hos et vennepar av oss, så skal begge være der. Er kun en av de der, kan han bli urolig og rastløs i huset vi er i, helt frem til vi alle er samlet. Slik er han hjemme, også. Er ikke både jeg og kjæresten min hjemme vil han ikke slappe av. Han er mitt rovdyr, som jeg elsker og beskytter. Gjør du også det? Med din hund, mener jeg. Ja? Hvorfor kan ikke du da beskytte rovdyret i skogen, som har de samme instinktene som hunden din?

Jeg skal ikke skrive noe mer om dette denne gangen siden det er Eve sitt innlegg. Det jeg derimot skal skrive om i et annet innlegg er litt kjedelige og hverdagslige oppdateringer om meg, Keeko, leilighet, venner- Kjedelige ting.

Hvis noen har noe de vil at jeg skal skrive om, si gjerne ifra, haha!

13.01.2016,15:07 Dyrevernsalliansen/NOAH/dyr / (2) Kommentarer

Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits