Wolf in sheep's clothing

Det å oppleve svik fra venner, om ikke samme personen om og om igjen, ja det er noe av det verste og ikke minst noe veldig ekkelt å sitte igjen med. Til slutt ser man ikke vitsen i å si noe på det, heller. Så der sitter du da, såret og skuffet, men naiv som du er så tilgir du de. Du legger det til sides og later som at det ikke plager deg fordi du velger å tro bedre om de eller fordi du i bunn og grunn er dritt lei. Da sitter du der og lurer på om tilliten du hadde for vedkommende kan komme tilbake. Du tilgir kanskje, men å stole på de igjen?« Nei ikke faen.» Tenker du helt til å glipper og slipper de enten helt inn eller smått inn igjen. Det er en ond og vondt sirkel, som dessverre bare du kan stoppe. Heldigvis for meg- i det jeg klarer å kutte deg ut så er du ute. Jeg bryr meg ikke lenger. Det er heller ikke noen andres feil enn din egen. 

Jeg er kanskje naiv og dum som tilgir, men etter så og så mange ganger så venter jeg. Jeg venter på hva som skjer nå. Hva er det neste? Når skal du komme snikende og dolke meg i ryggen? Etterpå? I morgen? Kanskje neste uke, kanskje?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt ekstremt paranoid og usikker på andre. Mer det siste året enn noen gang før. Jeg er naturlig usikker på nye mennesker. Forskjellen nå fra før er at jeg kan bli usikker på de jeg har kjent lenge. Noen ganger kan jeg ikke engang se hvor falsk de er, fordi de virker så snille og uskyldige, når sannheten er at de ikke vil deg noe som helst godt. 

De kommer med de samme løgnene.. At de aldri kunne gjort noe for å skade deg, men du sitter på sidelinjen og du vet. Du vet at de holder på med noe som rett og slett gjør deg vondt. Som gjør at du lurer på om du i det hele tatt kan stole på noen. Verste er vel når det er noen du er glad i, noen du holdt nært. Er vel derfor man tillater det, eller hva? Du faller selvfølgelig på det de sier noen ganger. 

Det er kvalmende. Det er det, det er. Det beste man kan gjøre er å suge ut giften. Kvitte seg med de eller den som holder på sånn, men er du som meg, ja da er du for svak til å kaste de til helvete ut av livet ditt. Det er tross alt noen du er glad i, ikke sant? Du spør andre venner hva du bør gjøre og svaret du får er enkelt: «Slett h*n overalt. kutt h*n ut, dra, løp. Du fortjener bedre.» Enkelt ja, men fortsatt forbanna vanskelig. Vanskelig siden, vel.. Du vil ikke såre de. Om de bryr seg, da. Det vet du jo heller ikke helt sikkert. Du vil ikke såre de selv om de sårer deg uten å engang nøle. En annen stor faktor for at jeg ikke lenger sier noe de gangene jeg vet og ser hva som foregår, det er hvor spydig de blir når konfrontasjonen dukker opp. Ikke fordi de blir spydig, men fordi det gjør vondt, det også. Det er med på å få deg til å føle deg enda mindre verdt. Det som gjør vondt enda verre er vel da du vet at de ikke bryr seg om du velger å dra fra de. But on the bright side, da slipper du å lure på om de egentlig bryr seg, eyy!

Svikt kommer i mange former. I mitt tilfelle er det oftest løgner, baksnakking og at de gjør noe som skader meg (som de er fult klar over), som de selvfølgelig har lovt meg at de ikke skal gjøre mot meg.

Det jeg lurer på er når, når skal jeg endelig lære meg at det ikke er greit? Jeg vet det, jeg er klar over det, men fortsatt godtar jeg det på en eller annen måte. Det er ikke greit, det er det ikke. Jeg godtar det kanskje, jeg holder kjeft og jeg gir opp, men jeg vet. Jeg vet at det er ikke noe noen skal godta. Hvorfor skal det være slik at du tenker mer på den som såret deg, enn deg selv? Hvordan kan de bry seg så lite om hva de gjør mot deg når du prøver å skåne de for alt du kan skåne de for? Hvorfor er mennesker slik? 

MEN, det er nesten litt morsomt da- hvor lett det er for visse. Noen ganger virker det som at det faller naturlig for de. Det er latterlig hvor falsk noen kan være. De får det til å se lett ut, de. 

«The sadddest thing about  betrayal is that it never comes from your enemies.»

Falske venner, det er det jeg ofte sliter med. Det er noe jeg alltid har slitt med. De som sitter igjen i livet mitt nå, de veldig få som gjør at jeg kan slappe av istedet for å alltid være på vakt, ja de har virkelig stått på for å vise meg at de ikke er slik. At de ikke er ond. Det har tatt lang tid for de alle sammen. Noen av de har brukt flere år på å få min tillit. Tidligere har svik fra venner gjort at jeg har endt opp alene og usikker, derfor er jeg evig takknemlig for dere jeg har. For dere som elsker meg og vil meg alt godt. Dere er alt. Takk for at dere ikke har gått lei av at jeg har vært usikker på dere. For at ingen av dere har flyttet dere en eneste centimeter de gangene jeg har prøvd å dytte dere vekk. Dere, alle sammen, vet hvem dere er 

09.11.2016,20:07 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

et nei er et nei!

NB: Dette er ikke noe jeg har skrevet, jeg har kun rettet på det og gjort det om til bloggens "skrivemåte". Jeg fikk en forespørsel om å poste dette, og selvfølgelig kan jeg det. Dette er et viktig tema, og hun trengte det. 

«Det å komme frem og fortelle åpent om seksuelt overgrep er en skremmende ting. I de fleste tilfeller blir man som oftest ikke trodd på, spesielt ikke av jevnaldrende. De er de verste. Det man ikke vet er om de faktisk tror på det, men bare vil bryte deg ned fordi de ikke liker deg eller om de ikke tror på det fordi det er så mange som lyver om voldtekt. 

«Du fortjente det. Det er din egen feil. Du er syk i hodet, hore.» Er bare en liten del av det man får slengt i trynet når man kommer frem. Det er det som gjør det så skremmende. «Hvordan blir folk å se på meg? Blir folk å tro på meg? Hva blir folk å si?» De skumle tankene som får en til å tenke seg to gang om før de åpner seg. Det er nervepirrende og skulle avsløre noe så personlig for alle. Som å kle seg naken for alle å se. Det er oftest den fornærmede som blir hatet på og sett ned på. 9 av 10 overgrepssaker blir henlagt og straffen for det er ikke så stor heller. Det er ikke en sikker sak at den etterlengtet rettferdigheten blir servert på bordet fordi bevisene må være såppass sterke. Selvfølgelig er det lite skummelt for gjerningspersonene da. Fordi de fleste slipper unna! Uansett om overgriperen blir dømt er det folk der ute som aldri blir å tro på det.

Voldtekt har blitt til noe som normaliseres. Er det fordi voldtekt er noe som skjer daglig over hele verden? «Han er uskyldig til det motsatte blir bevist.»  Det gjør hele prosessen tyngre. Blir han dømt? Får jeg endelig komme meg videre? Bygge meg opp fra det her? Blir saken henlagt blir sannheten sluppet ut til alle. Sannheten som automatisk blir til løgn når ikke engang politiet og retten trodde på deg. De har ingen anelse om at for noen er det bare begynnelsen på en tyngre tid.

Andre må slutte å dømme de som tør å snakke ut og anmelde det. Mens andre må slutte å gå rundt og fortelle alle at man har blitt utsatt for voldtekt, men aldri anmelde det. Det er ingen som tror på deg når du sitter på senteret med et smil om munnen og sier du har blitt utsatt for noe så grusomt. Seksuelt overgrep er en alvorlig sak. Man skal ikke lyge om noe som faktisk ødelegger liv.

Vet om en jente på 15-16 år som for ikke så lenge siden slo opp med typen, hadde sex med en annen fyr samme dagen. Etter noen dager ble hun sammen med typen igjen og gikk da rundt på senteret og sa til alle at hun var blitt voldtatt og skulle anmelde det. Når det igjen ble slutt med typen så trakk hun tilbake det hun hadde sagt og innrømte at sexen var frivillig. Jeg blir veldig provosert så jeg må spørre.. I hvilken verden er det rett å lyge om andre på den måten? Voldtekt er en kraftig anklagelse og straffbart å lyge om. Forstår du konsekvenser av det? Jeg har blitt voldtatt og flere venner av meg har blitt utsatt for det samme. De fleste har ikke turt å anmelde det. Jeg turte såvidt å anmelde det - nettopp på grunn av at jeg var redd for å ikke bli trodd på. Jeg var redd folk skulle finne ut av det og kalle meg for en løgner. Vi vil ikke bli sett på som løgnere?

Folk normaliserer seksuelt overgrep og forstår ikke alvoret fordi det skjer så ofte. Fordi de fleste mener det er offerets feil fordi vi tenner den andre forså å takke nei til sex. Man skal kunne kysse, flørte og ta på hverandre og samtidig føle seg trygg på at det ikke nødvendigvis fører til sex. Man skal kunne dra på besøk uten at det skal være hint om sex. ET NEI ER ET NEI og klarer man ikke å akseptere avslaget så skaff deg hjelp for da sliter du tydeligvis med usikkerhet og rejection. Ikke bare bryt deg innpå en annens kropp på grunn av din egen egoisme - Ha litt selvkontroll!

Jeg vet om en del jenter som aldri har turt å snakke ut. For noen er det en måte å beskytte seg, mens for andre er det enklere å fortrenge det. Ikke at jeg vet alle grunnene 100% sikkert for jeg kan ikke snakke for alle, men jeg har vært der. Jeg var livredd for å anmelde det. Prøvde å overbevise meg selv om at dette var noe jeg bare overreagerte på. Jeg la opp til det selv, så dette er ikke noe han kan straffes for. Jo flere dager som gikk, des tyngre ble det. Tårene flere og minnet av det verre. Jeg prøver å ikke bry meg om det andre sier til meg, men noen av de er bare så ondskapsfulle.. Jeg vet best hva som skjedde, hva jeg tenkte og følte. Ingen andre kan si hvordan det var for meg, men de får meg til å krype inni en mørk hule. Skjule meg og føle avsky overfor meg selv. Det er jeg selv som er den slemme her. Hver gang jeg ser meg i speilet ser jeg en ødelagt jente. «Jeg er ikke verdt en dritt. Gjør han en tjeneste og bare ta livet av deg selv. Jeg er ikke bra nok.» Er det ikke trist? Så mye kan noe andre sier og gjør ødelegge selvfølelsen til en annen.

Hvorfor skal en jente som har det ille nok fra før, skamme seg enda mer? Hun prøver å tenke at det ikke er hennes skyld, men dere får henne til å føle seg forferdelig. Er ikke det galt? Er det rettferdig? Hvem er egentlig den slemme?»


07.05.2015,18:01 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

jeg trenger en forandring | update

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg har det ikke bra med meg selv for tiden og sliter veldig mye med både det ene og det andre, jeg trenger at ting forandrer seg, på alle verdens måter. Snart kan jeg dra fra skolen og være med kjæresten min, men jeg trenger ikke bare en forandring når det kommer til min helse, men også utseende mitt.

Jeg nevnte at jeg skal ta medusa snart, og at jeg nå faktisk har bestilt time for å bleke håret mitt. Norge har fått inn det fantastiske produktet til bleking så forhåpentligvis går det lettere å få det sølv nå. Jeg trenger å føle meg bra igjen, jeg trenger å få bedre selvtillit. Nå er det ikke altfor lenge igjen til 19 årsdagen min og om jeg er heldig kan jeg kanskje enten ta en ny tatovering, få fangs eller endelig fikse meg alveører. Det virker så teit at det er noe jeg trenger nå, overfladiske ting, men sånn er det nå blitt og jeg føler jeg må gjøre noe med det før jeg velter mer.

Jeg vil sjeldent ut offentlig nettopp fordi jeg ikke eier noe selvtillit, noe som trigger frem mer angst. Ja, jeg vet at ingen egentlig gir seg en faen i hvordan jeg ser ut når vi er ute å går i Oslo, men fortsatt så vet det ikke, på en måte. Ga det mening? (ikke det at dere kan svare på det siden kommentarene er stengt, ha-ha) 

Så, nå til en liten update om hva som kommer til å skje de siste åtte dagene mine på skolen, hva som har skjedd og andre saker og ting. 
De fine bildene her nede er tatt av June, som var her med to andre jenter for å lage en dokumentar til eksamen(?), så de var her i et par dager å tok bilder og filmet meg. Noe jeg fant veldig koselig. Tror nemlig jeg trengte andre ansikt enn de her på skolen. 

Nå er det jo ikke mange dagene igjen så den 9. Mai har vi Heimtunfestival igjen, vet ikke om jeg har skrevet om det før jul, når vi hadde den første Heimtunfestivalen. Vi i klassen skal vise frem ting vi har laget, både spill og cosplay. Kommer vel ikke som et sjokk at dette oppleves som ekstremt stressende for meg? Heldigvis for meg kommer min kjære Mor hit da, så kanskje jeg klarer å holde hode klart og ikke få sinnsyke meltdowns. Kanskje jeg får tatt bilder om jeg ikke allerede har pakket ned laderen til kameraet. 

SÅ, små ting- Jeg laget ny Facebook profil for å starte på nytt, igjen. Denne gangen vil jeg faktisk ha minst mulig mennesker fra Karasjok i vennelista. Dette er også en forandring jeg har trengt og fortsatt trenger sårt. Jeg trenger, må og vil legge Karasjok bak meg. Jeg er ferdig, jeg skal ikke tilbake, og dessverre har jeg da ingen interesse for menneskene der heller. I følge IP adressene på kommentarene som gjorde at jeg stengte kommentarfeltet kom fra Karasjok, noe som gir meg enda større grunn til å ha få derifra i livet mitt nå. Jeg trenger ikke dem, de trenger ikke meg. Så enkelt er det. Egoistisk? Ja, mest sannsynlig, men jeg er på det punktet hvor jeg ikke bryr meg mer. Jeg må gjøre det som er best for meg selv, for det er jeg som kommer først i livet mitt. Man kan velge å ta det personlig eller ikke, men det handler rett og slett om meg og mitt beste. 

Sånn, nå vet dere det. Vil bare minne på de som gjør at jeg hater menneskeheten mer- jeg koser meg med at dere ikke kan skrive dritt til meg her. You scums. Sorry not sorry. Når dere tydeligvis trenger å slenge dritt så er det, det dere er. Kiss my ass and don't have a nice day or life.



06.05.2015,12:47 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

snart er det over

Åtte dager igjen og jeg har endelig fullført noe. Om åtte dager flytter jeg inn med kjæresten min og jeg kan endelig være lykkelig igjen, for nei her er jeg ikke lykkelig. Jeg er deprimert, og i det siste har jeg bare falt lenger og lenger ned. Det er kjempe lite som gir meg glede nå, og det lille som gir meg glede er han og alt vi gjør sammen. Bare vi er i samme rom, vi trenger ikke snakke eller gjøre noe sammen, men vi er sammen- DA er alt riktig. 

Jeg har hatt godt av dette skoleåret, men nå mot slutten har det vært for mye stress og nedturer. Nå er det nok, nå trenger jeg å bli ferdig. Jeg har blitt dårlig fysisk fordi psyken er dårlig. Jeg har vært sekundet fra å svime av etter en lang dag, men jeg rakk å legge meg ned. Jeg er kvalm og svimmel, som i følge lege er pågrunn av stress og en dårlig psyke. Jeg vil bare sitte på rommet og være i fred, for ellers skjer det for mye. Jeg trenger ro nå. Dagene går dessverre ikke fort nok og jeg skal innrømme at trangen til å være mindre snill mot meg selv, den er der og den blir bare sterkere. Åtte dager så har jeg det jeg trenger for å ha det fint. 



Bildet er tatt av June.

06.05.2015,11:02 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

"Det er bedre å ha mange arr, enn å være død"

Dette er noe jeg mente å ta med i mitt forrige innlegg om selvskading, men siden den er skrevet av noen jeg kjenner ble det vanskelig å få tak i det der og da. For to år siden sånn cirka fikk jeg dette tilsendt til meg og jeg var rask på å bruke den på bloggen jeg hadde da. Jeg synes dette beskriver og forklarer så mye mer enn det du kan finne på nett. For meg er det så utrolig viktig at vi blir hørt, at vi som skader oss blir møtt med forståelse. Det er fortsatt for mange der ute som velger å se ned på oss, enn å strekke ut en hånd for å hjelpe. Det er noe jeg vil få slutt på. Sammen, kan vi nå ut til andre om dette temaet og hva det egentlig innbærer.

«Undersøkelser viser at mennesker som skader seg selv har gått traumatiske eller belastende opplevelser og omstendigheter. Denne følelsesmessige smerten blir uutholdelig og da er det vanskelig å sette ord på det eller få den støtten man trenger. Det å skade sin kropp er en måte å slippe ut det vonde på, for å slippe smerten man har i seg. Opplevelser fra barndommen ligger ofte i bunnen, misbruk, omsorgssvikt og traumatiske opplevelser er de vanligste grunnene. Opplevelsene virker inn på utviklingen deres, og personen har ikke mulighet til å utvikle den indre styrken og ressursene man trenger for å overleve og mestre livet. Svikt i kommunikasjon og støtte fører ofte til å ikke kunne mestre eller uttrykke følelsene. Som der igjen fører til selvskading.

Noen vil si at du tjener på selvskadinger, uansett hvor negativ og dumt det måtte være. Selvskadingen er en måte å mestre, føle seg bedre og leve videre. Noen ganger kan det være den eneste måten å overdøve følelsene man kjenner inni seg. "Det er bedre å ha mange arr, enn å være død".

Mestring av følelser er en av grunnene til at selvskaderen skader seg selv. Selvskading kan ha mange ulike funksjoner, gode funksjoner. Alle har behov for å uttrykke sine følelser, og for noen så er dette en måte å gjøre det på. Sårene og arrene er en måte å vise alle de sårene man har psykisk. Med å skade seg selv så har man heller vondt fysisk enn psykisk.

Mange ganger oppleves følelsene som et enormt press man har inni seg. de som ikke har fått hjelp har det ofte vanskelig å sette navn på følelsene eller uttrykke dem. Mange opplever det som at det er noe som bare bygger seg større og større, og til slutt må de bare skade seg selv for å ikke "eksplodere". Denne "eksplosjonen" blir ofte fulgt av tårer og ord som bare fosser ut. Selvskadere bruker disse sårene på kroppen sin for å vise andre at man har det vondt, det som føles uhåndterlig har blitt håndterbart. Fysisk smerte tar bort fokuset på den indre smerten og dermed blir det mindre trykk på den indre smerten.

Straff og Soning er også en grunn til at selvskadere skader seg selv. De fleste, kanskje ikke alle, som skader seg selv bærer ofte følelser av selvhat og selvbebreidelser og en overbevisning om at de er slemme, onde, skitne eller forurenset. Når disse følelsene blir for sterke, vil noen skade seg selv for å slippe unna følelsene og for å straffe seg selv for å ha tenkt eller følt det slik. Og gjennom "straffen" kan de føle at de får en "pause" fra disse onde følelsene.

For de som føler seg skitten eller forurenser har ofte opplevd overgrep. Da bruker de gjerne selvskadingen til å få ut "skitten". Personen selv ønsker å føle seg bedre, fri fra selvhat, kvitte seg med det som oppleves galt eller fremmed inni en selv.



Kontroll er en følelse mange selvskadere mangler i sin hverdag. Derfor er selvskadingen også en måte å få kontroll på, man føler at man har kontroll på noe i sitt liv. De fleste trenger å føle at de har kontroll en gang i blant. Men som oftest har selvskaderen selv blitt så maktesløs over sitt eget liv at selvskadingen er noe som gir kontroll følelsen. Kanskje er det noen som har kontroll over livet dems eller at livshendelser som sykdom eller dyp sorg har etterlatt seg en følelse av at de ikke har kontroll over hva som skjer med dem.

Mange føler også at selvskadingen er en måte kontrollere sinnet på. Istedet for å utskjelle noen andre, kanskje også skade noen andre så slippes det ut på en selv.»

Dessverre er bilde av min arm, men hey, hele bloggen er så personlig som det går ann å bli. 

25.11.2014,19:00 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

"Jeg er.. sliten?"

Blod, tårer, smerte, anfall, smerte, helvete.

Jeg er sliten. Jeg er sliten av å føle at jeg ikke kan fortelle andre enn en terapaut om hvorfor jeg er sliten, om hva som river ned alt som kan rives ned. Hvordan kan jeg fortelle andre hva som egentlig ligger bak? Å vite at dette er noe ingen vil høre om, at det er kan være mye for en å ta inn og høre. Andre enn en som får betalt for å sitte å snakke med deg i en time. Jeg tror alle mennesker når en punkt hvor de trenger å fortelle om sine mørkeste hemmeligheter, om sine tyngste kamper og om hva som foregår i hode sitt. 




«Du blir en byrde, bare hold det for deg selv.» 

«Du maser og sløser tiden deres, dette er ikke noe de vil høre om.» 
«Ikke vis noen hvor mye du trenger de, du virker bare svakere.» 
«Ingen vil høre på en liten dritt som deg, uansett.»  

Hvordan kan jeg nå frem, når er så redd? Jeg vet ikke hva som gjør meg redd. Kanskje tanken på at de vil se annerledes på meg, at jeg plutselig blir noe annet i deres øyne. Kanskje jeg er redd for å vise min sårbarhet. Jeg vet virkelig ikke. Jeg har alltid tenkt at jeg må være sterk og ta meg av dette alene, at jeg ikke har et annet valg enn å ta meg selv sammen og ta på meg et smil. En fasade. Å åpne meg fult og helt, å gråte ut til noen og fortelle det akkurat som det er har alltid vært utelukket. Aldri at jeg kan vise den siden av meg selv, for da er jeg svak. Det er det hode mitt forteller meg.

Jeg forteller ikke alt jeg vil fortelle, jeg graver ned ordene som egentlig vil ut og lar de sette seg fast og lage dypere spor. Hva om de tenker at jeg har en terapaut som skal høre på dette, ikke de? Hvorfor skal de høre på meg? I hode mitt, i min verden er jeg mindre verdig, jeg er liten og patetisk. Er jeg det i andres verden, også? Er dette noe jeg trur eller vet? Tusen spørsmål kommer inn hvert sekund, hvert minutt, hver time og hver dag, men de kommer aldri ut. De blir der, og for meg er det allerede en virkelighet fordi spørsmålene blir ikke besvart, ikke av andre enn meg selv. Igjen dukker spørsmålet opp, hvordan når jeg frem? Igjen, så får jeg ikke et svar.

Jeg vet, på en måte, at jeg har noen her for meg, men fortsatt er følelsen der, følelsen av at jeg ikke kan åpne meg, at jeg ikke kan blotte hjerte mitt. Jeg kan være så trygg på noen, men fortsatt ligger en form for redsel der. Kan jeg kalle det for en form for angst

Er alt min feil? Fortjener jeg dette? 

Ikke engang her, ikke engang i en tekst hvor jeg uttrykker meg best, klarer jeg å si alt som det er fra punkt og prikke, selvom jeg vil. Selv her, er jeg kjempe redd for at det kun vil oppfattes som klaging. Mine nærmeste slipper ikke inn, ikke uten at de virkelig bryter seg inn i skallet mitt. De spør om hvordan det går, og jeg svarer spørrende «Jeg er bare.. sliten?» Trenger jeg at noen spør meg på nytt til jeg sier noe mer?

Kanskje hele poenget med dette innlegget er at jeg trenger at noen tvinger meg til å si noe? Jeg vet ikke. For første gang på lenge er jeg ikke sikker på hva jeg prøver å få frem. 

31.10.2014,13:14 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer

Sometimes it all gets to me



En, to, tre- Pust. 

Angst. Ordet i seg selv er jævlig. Å være så redd for noe som i den "normale" verden ikke er skummelt. Det jeg frykter mest i hele verden, det er mennesker. Mennesker som helt sikkert ikke vil meg noe vondt, men fortsatt blir jeg redd og usikker. Alt som slår inn i det du kommer deg inn på et rom fult av mennesker, fult av de verste skapiningene som finnes.

Hva tenker de?
Kommer jeg til å trekke til meg uønsket oppmerksomhet?
Kan jeg gjemme meg?

Det verste er når du fryser helt i en situasjon og at du føler at du ikke kan rømme. Når panikk slår til, men du kan ikke røre deg. Jeg vet ikke hvordan det er mulig å komme seg helt ut av den bobla, hvordan fjerne panikken og skrekken som låser seg dypt inni deg. I perioder kan det bli overlevbart, men det går fort over og jeg kryper tilbake inni den mørke hula mi hvor jeg trives best og er trygg. 

De små tvangstankene som automatisk kommer fordi du er redd for å gjøre noe feil eller dumme deg ut- Som å sjekke flybilletter tusen ganger for å være helt sikker på at du setter deg på rett plass eller gå igjennom ting som skal skje flere dager i forveien så det ikke blir feil. Det å ikke tørre å si eller gjøre ting, itilfelle det blir sagt eller gjort feil. Den klaustofobiske følelsen når det er altfor mange rundt deg, når du kjenner at pusten blir slått ut av deg og du kveles. 

«Anxiety is love's greatest killer. It makes others feel as you might when a drowning man holds on to you. You want to save him, but you know he will strangle you with his panic.»

Du får ofte høre at du bare skal hoppe i det, at du bare må skjerpe deg. Det er ikke å bare noe som helst. Du kan puste og telle til tre, til ti, til hundre, men det demper ikke alt som skjer inni deg i det du presses til noe som angsten ikke går med på. Når kroppen sier nei, sammen med hode er det ikke mye du bare kan gjøre. Angst er ikke noe kan dytte vekk på to sekunder så er du fin igjen. 

11.09.2014,10:44 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer

når det tar over

Å våkne opp til en dag hvor du kjenner at du ikke vil finnes mer, å ikke ha noen motivasjon til å eksistere.
Å være sliten og lei, det å ville forsvinne.
Å føle seg hjelpesløs og mindre verdig. 

«Hvorfor er jeg her? Hva er vitsen med noe?»

Følelsen av å ville gi opp alt og alle rundt deg, når du dytter bort de du trenger- Når du begynner å nå bunnen igjen. 
Der
 er jeg nå. På vei ned igjen, på tur til et aldri så lite smertehelvete og kaos i hode. Hva skal jeg gjøre og hva skal jeg si? Hvordan, akkurat hvordan skal jeg klare å presse meg igjennom de dagene hvor alt er grått og overskyet? Kroppen stritter imot alt, hode er tungt og sorg tar overhånd uten at du helt forstår hvorfor. Følelsen av å ikke kunne mestre noe som helst i verden er med på å trekke en ned til grusen av smerte.

Jeg vil ikke være meg, jeg vil ikke være her mer men jeg har ikke annet valg enn å holde ut selvom alt sier at jeg skal gi opp og høre på stemmen som sier at det blir for det beste om jeg ikke er lenger. Jeg kan grave så dypt inni meg selv, men det finnes ikke styrke der nå. Nei, nå er alt vondt og uutholdelig. Ingenting av det jeg elsker å gjøre, vil jeg gjøre. 

Det å kunne forklare dette til andre, det å åpne seg og vise hva som er galt og feil, det går ikke helt. Hvordan sier du: «Jeg føler det er best om jeg ikke finnes mer.» rett ut til noen? Å vise min sårbarhet på en slik måte er ikke noe jeg kan. Jeg kan skrive, det er min måte å si ifra på, men jeg vil kunne be om hjelp. Jeg vil kunne si ifra om at jeg har fått nok og nådd et punkt hvor ingenting gir mening lenger. Men hvordan?

05.09.2014,13:13 Kulde, sorg og tanker / (1) Kommentar

I can't fight these demons on my own

Det er som om livet mitt er over, lenge før det har begynt.
Jeg er tilstede, men jeg har forsvunnet.

Jeg puster, hjerte mitt slår, jeg smiler og jeg ler, men jeg er ulykkelig. Jeg føler meg døende, fanget, ja jeg føler meg fanget i en kropp som har blitt forlatt. Kulden puster meg i nakken, det jeg lengter etter venter på meg ivrig. Jeg føler meg som ugress blant roser. I speilet ser jeg aldri noe vakkert, jeg ser aldri noen som kommer til å bli noe. Jeg ser et ødelagt menneske, jeg ser noe som for lenge siden begynte å visne og forsvinne.

Tiden har ikke gjort annet enn å sakte ta i fra meg gnisten jeg trenger for å overleve, for å holde ut hver og en kamp som gir meg flere og flere arr. Dype spor. Dype spor etterlates etter hver kamp mot giften som har gått igjennom årene mine i en evighet. Er dette et liv? Er det en grunn til at jeg ble satt i å leve i elendighet og sorg, er det en mening i hvorfor jeg er satt hit for å drukne? Fortjener jeg dette? Har jeg gjort noe som gjør at jeg fortjener å ha det slikt?

Hvem har jeg og hvor har jeg dem? Hvordan kan jeg føle meg så alene om jeg så er med ti andre rundt meg? Hvordan har det seg slik at jeg ikke lenger vet hvem som er trygg og hvem som vil brenne med engang de får sjansen? Beklager, unnskyld, jeg mener det aldri- jeg mener aldri å ikke vite hvem som er der. Ikke hat meg, ikke vær sint, ikke straff meg, ikke straff meg for at jeg ikke lenger vet. For at ingenting lenger er klart eller gir mening.

I en hage vil jeg aldri være rosen du ser at blomstrer, som du så fort blir oppmerksom på på grunn fargen og hvor vakker den er. Jeg er den du ser blant tusen vakre, som har visnet og er nær på å bli til aske, til støv som forsvinner med vinden.

Jeg føler meg liten. Liten og patetisk.




13.06.2014,16:43 Kulde, sorg og tanker / (6) Kommentarer

As long as stars are above you

 

And longer, if I can.
How long will I need you?
As long as the seasons need to
Follow their plan.

 

How long will I want you?
As long as you want me to
And longer by far.

How long will I hold you?
As long as your father told you,
As long as you can.

12.04.2014,20:02 Kulde, sorg og tanker / (1) Kommentar

Alt som trengs før en mørketid tar et liv

Ingenting gir mening i livet mitt nå. Alt er bare et stort surr. Det er tre ting som gir mening, ellers er alt et lite helvete i hode mitt. Sliten, sinnsykt sliten. Jeg trodde ikke det var mulig å føle meg så tømt for alt av energi. Det er så vidt livstegn i meg, det er så vidt jeg fungerer. Altfor mye skjer på kort tid og jeg får ikke tid til å la alt synke inn. Alt har blitt til en virkelighet, jeg kan ikke gjemme meg mer.

Jeg føler meg forlatt og aleine, selvom jeg så abolutt ikke er det. Jeg trenger mange rundt meg. Jeg trenger å vite at jeg har noen. Jeg trenger bestevennina mi. Jeg klarer ikke dette aleine mer. Jeg tømmes mer og mer, jeg tømmes for alt. Jeg er sliten. Jeg trenger dere. Bryt dere inn i skallet mitt, vær så snill.. Jeg greier ikke slåss aleine mer.. Jeg knekker snart sammen, jeg klarer snart ikke holde på maska. Det sier stopp snart. 

Jeg ser ikke klart, jeg tenker ikke klart. Det er mørkt, det er en mørketid som spiser meg opp. Utrygg, redd, sint, usikker, sliten, tilbakefall. Jeg vil se blodet renne fra armen, jeg vil kjenne at bladet går igjennom huden. Jeg vil gjøre slutt på alt. Ikke la meg gå igjennom dette aleine, ikke.. Åh.. Jeg greier snart ikke mer..

18.03.2014,12:51 Kulde, sorg og tanker / (1) Kommentar

Vekk meg, vekk meg fra helvete, jeg ber deg

Verden raser ned, den kollapser. Det er ikke annet enn aske og støv. Verden står i flammer. Min verden brenner ned. Det verste er, jeg kan ikke gjøre annet enn å se på mens ankeret rundt ankelen senker meg ned sammen med ruinene. 

Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal se eller gå. Hvor skal jeg tråkke for å finne den rette veien? Skal jeg satse, skal jeg gå i blinde? Vil jeg da gå rett og finne veien? Ja, nei? Må jeg gå, uten å se tilbake? Er det virkelig det som skal til? Tusen spørsmål, så mange veier. Tiden stopper opp igjen og jeg får pusten slått ut, men jeg må fortsette hele veien. Jeg må fortsette om jeg så står i flammer sammen med alt som har rast ned. 

«Pust inn, pust ut- start, løp, ikke stopp. En, to, tre- Kjemp. To arr, fire arr, åtte arr. Kjøttsår, blåmerker, knekte bein- Fortsett. Ikke stopp. Ikke se tilbake. En ekte kriger kommer aldri skadefri fra kamp, det er den triste sannhet. Tre, fire, fem- tell til tre, tell til fem, tell til hundre- Fortsett..»

Dette er nok et mareritt jeg ikke kan våkne fra. Jeg kan ikke våkne opp og innse at det ikke var virkelighet og sannhet. Ordne er sanne, det som skjer er virkelighet. Pandoras eske er åpnet og demonene løper fritt. Kaos, helvete, tårer, hjelp, nei, hvor, hvem? Hva er rett? Ingenting, ingenting er rett. Det er ingenting jeg kan gjøre for å få tilbake det jeg regnet som en perfekt drøm. En drøm hvor alt var godt, herlig, varmt, hvor alt var perfekt, men igjen, drømmer snur seg fort om til mareritt.. 

Vent litt. Det er én ting jeg vet, én ting jeg er sikker på. Jeg kan aldri gi slipp, jeg er ikke i stand til det, men jeg kan gå. Jeg kan løpe om jeg må, men å gi slipp er noe som aldri vil skjer. 

28.02.2014,06:22 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

Partly fading



Sinne, kropp og sjel-
jeg begynner å gi opp. Jeg føler meg svak. 

 

15.02.2014,22:14 Kulde, sorg og tanker / (3) Kommentarer

"Asperger er ikke permanent."

«Det er i hode ditt, det er noe du kan vokse av deg. Asperger er ikke permanent.»
«Du har lært deg å leve med Asperger, wow føler du deg spesiell? Da har du jo allerede gitt opp.» 

Unnskyld meg, men sist jeg sjekket var dette noe jeg er født med og ordet "syndrom" betyr at det er noe som ikke går vekk? Har også fått høre at AS er noe jeg skaper selv og at jeg trenger "bare" å gå ut av bobla mi. Uhm, nei? For det første så trives jeg i bobla mi som er mye tryggere enn verden utenfor. For det andre- Jo, asperger er så permanent som det går ann å bli, MEN jeg kan lære meg "triks" og hvordan den sosialeverden funker, men å vokse det fra meg og vips så er det borte? Yeah no. Hadde det bare vært så lett. Er det nå jeg skal gå å si til en i rullestol at det bare er å ta seg sammen og se å gå? Jada, så klart. Oia, stemmer, stemmer- Å si noe sånt til de med fysiske tilstander er IKKE greit, men det er greit å si det til oss andre med "skjulte" handikapp og tilstander. Oh yes. 

Selvfølgelig betyr det at jeg har gitt opp. SÅ KLART! Det fortjener en stor klapp! Ja jøss, jeg gikk med Asperger Syndrom i 13 år før noen merket at noe var "galt." Jeg har levd med denne diagnosen i 16 år før det ble "fastslått" at det var det jeg hadde, og fortsatt har. I min verden har JEG vært normal, og andre annerledes og rare, ikke omvendt. Jeg har lært meg å tilpasse meg selv, kan man vel si. Ja, det har vært 16 tunge år med at så og si ingen forsto hvorfor jeg oppførte meg sånn og sånn, ga meg en faen i familiegreier, ikke ville håndhilse, men hallo, det var bare sånn jeg ble bygd. Betyr det også at jeg har gitt opp selvom jeg fortsatt prøver å forstå omverden? Jeg misunner de som forstår de tingene jeg ikke forstår litt, engang. So gtfo. 

«At du har en dårlig dag er din egen feil. Du gjør deg selv sint og trist. Jeg vedder på at du bare tenker negativt. Det er bare å tenke positivt.» 

Oia, jeg okei daså. Nå skal jeg bare tenke positivt og aldri la noe som helst påvirke meg siden heyy, det er min egen feil at jeg har følelser som ikke bare er fylt med sommerfugler som driter regnbuer. Stemmer ja. Om jeg ikke husker feil var det galt av meg å sørge også? Jada. Sorg er noe jeg skaper selv og siden jeg skaper det selv er det så enkelt at jeg bare trenger å la være å sørge. Mm. Stemmer. La oss si at noen av mine nære hadde vært i en ulykke, eller at jeg mistet Keeko, er det da galt av meg å sørge? Tydeligvis ja. Ja okei. 

Asperger er en tilstand som er kommet for å bli. Den diagnosen har vært der siden min første dag i verden. Angsten og depresjonen derimot er ikke permanent, det er noe jeg kan vinne over, men det er heller ikke min feil at jeg sliter med det. Det er ikke så enkelt at jeg bare kan våkne opp en dag og bare «Åå hey, jeg er lykkelig, angstfri og har ingen depresjon. ALT er bra jippi hurra la oss alle danse i blomster og drikke te og nyte livet YOLO.» Jeg kommer alltid til å tenke litt annerledes og se på verden på en annen måte. Jeg kommer alltid til å være inne i bobla mi, nettopp fordi- for meg er det trygghet og kjent.

Jeg prøver hver eneste dag å overvinne alt det jeg sliter med. Absolutt. Om du ikke er rundt meg, kjenner meg eller noe slikt har du INGEN, absolutt ingen rett til å uttale deg om jeg prøver eller ikke, om hvordan jeg er eller hvordan jeg oppfører meg. Jeg kjemper og slåss, jeg. Hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. Alltid, hele tiden. Det kommer dager jeg bare er sliten, sur, lei og trist, dessverre. Men det betyr da for faen ikke at jeg ikke prøver så godt jeg kan. 

JEG kan INGENTING for at jeg har Asperger Syndrom. Det er ikke min feil, det er ikke noe jeg har bedt om eller vil ha. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere OG respektere det?

Jeg blir så forbanna. 

Forresten, er en blogg jeg syns alle bør sjekke ut- blod.blogg.no

04.02.2014,17:55 Kulde, sorg og tanker / (10) Kommentarer

Er det vits?

Har lugget å tenkt hode av meg i noen timer nå, om Folkehøgskole og flyttingen. Nå vil jeg jo ikke si hvor og hva jeg har søkt, men jeg ser ikke vitsen. Jeg feiler i alt jeg prøver på, jo. Jeg klarte ikke begynne på kunstskolen, jeg klarte ikke jobb, jeg klarer så vidt timene jeg har nå, jeg klarer ingenting. Hvorfor skal jeg i det heletatt flytte så langt, når jeg allerede kjenner at jeg kommer til å droppe ut? Hva skal det bli av meg? Jo, ingenting. Ser ingen fremtid. Kanskje jeg skal bli her i Karasjok for alltid og jobbe bak kassa på Coop, HVIS jeg klarer det da. 

Jeg vil gå på skole, spesielt den linja og der hvor den er, men jeg ser det ikke. Det jeg ser derimot er meg flytte helt dit, være alene og får panikk for alt og ingenting, så dropper jeg ut og flytter tilbake hjem. Masse penger brukt for ingenting, jeg skuffer meg selv og andre. Er så lei av å føle meg som en skuffelse på to bein. 

Blir som i Tønsberg, men da var jeg ikke alene og gikk ikke på skole, og jeg klarte ikke det, engang. Så sitter jeg plutselig på flyet tilbake hjem. Ååh.. Hvorfor klarer jeg ingenting? Hvorfor må jeg fungere som jeg gjør? Vil grave meg ned foralltid. 

30.01.2014,07:33 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer

I'm gonna harden my heart

Ikke lov et for alltid om du ikke planlegger å gi det, ikke lov noe du ikke er sikker på at du kan holde.
Ikke si at du aldri skal dra om det er en stor sjanse for at det er det du gjør.
Ikke si at ingenting kan endre det du føler om du ikke er sikker på om noe kan det.

Aldri lov noe du ikke kan holde, for i verste fall blir det trodd på og når løftet brytes er det et langt og vondt fall. 

«Det er oss for alltid.» er ikke noe du kan slenge rundt om du ikke levere det du sier. Det er ikke for oss alle at det kun er ord, nei, for meg var det mer, det var et løfte. Jeg trodde på det. Jeg var dum nok til å tro på at denne gangen, ja denne gangen skulle det faktisk være for alltid. Hvor dum gjør ikke det meg? Alle ordene, alle løftete som ble gitt, alt trodde jeg på. Jeg ga min tillit fult ut til det som ble sagt, og hvor er jeg nå? En fange i disse ordene. Jeg tenker på hvordan man kan si det, men faktisk dra? 

Forklar meg, er det virkelig så lett å se noen i øynene og love noe slikt, for så å kaste vekk som om det var ingenting? Skal jeg bryte mine løfter? Skal jeg glemme at jeg skulle være din hele veien? Skal jeg late som at jeg ikke mente at jeg er din uansett hva? Eller betyr ikke det noe lenger? Jeg vet ingenting nå. Nei vent, jeg vet at jeg var naiv, jeg skulle hatt mine tvil som alltid, også denne gangen- men nei, jeg åpnet hjertet mitt og tok til meg alt. For alltid er det oss, sant? 

Er det ingen som skjønner at det er ikke noe bare kan si, ikke som ung engang. Om du ikke mener det eller er helt sikker på at det blir for alltid så ikke i det. Ikke faen si det. Jeg skamme meg, jeg skammer meg over hvor dum et menneske som jeg kan bli. Er det mulig? Virkelig? Lærer jeg aldri? 

Jeg nekter å slippe noen inn igjen. Ingen skal få meg til å tro på det de sier, ikke igjen. Nei. Hjertet mitt skal ingen noen gang få igjen. Jeg ville ha et for alltid, det var kun han. Nå er det nok. Aldri mer vil jeg få slike ting sagt for at det blit tatt tilbake som om det var ingenting. Det er ingenting som heter for alltid. Det er ingen som blir. Det har jeg lært. Så hvorfor la de komme seg inn på meg igjen om de en dag blir å gjøre det samme og la meg bli igjen? Nei, jeg er ferdig. Jeg er helt ferdig. Det finnes ikke for alltid, det finnes ikke noe «Jeg elsker deg og er din uansett hva som skjer.» Det er missbrukte ord ingen skjønner betydningen av. 

 Jeg har nå lært at det er løgner, løgner jeg aldri skal la meg selv tro på igjen.

17.12.2013,00:46 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer

men du får aldri se ned igjen nå


 

 

13.12.2013,08:38 Kulde, sorg og tanker / (3) Kommentarer

It was all lies, wasn't it?

Jeg føler meg brukt.
Jeg føler meg som søppel.
Jeg føler meg ensom.

Jeg er knust.
Jeg er et vrak.

Hjertet mitt gjør vondt.
Hjertet mitt er like knust som resten av meg.
Hjertet mitt ble trampet på.
Hjertet mitt er borte.

Jeg gråter.
Jeg skjelver.
Jeg får ikke puste.



Mu rases váibmu ii gierdda du giellásiid.
Du in goassege háliit sat fievrridit.

01.12.2013,04:06 Kulde, sorg og tanker / (12) Kommentarer

...



30.11.2013,23:51 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer

Hvordan går man videre?..

NB; nevner alkohol og sex, oioioioio provoserer det deg så gå vekk.

Hvordan går man videre i livet uten det mennesket du helst vil ha ved din side for alltid? Hvor begynner man? Hva gjør man for å ta det første skrittet? Kutter kontakten, er det best? Jeg får det ikke til, det går ikke. Jeg spør mine nære, jeg spør meg selv, jeg spør de som holder rundt meg hvergang hjertet mitt knuses og jeg gråter fordi uten han er jeg ingenting. Det er slik det føles i alle fall. Tomt, meningsløst, stille.. Det brenner i brystet, hjertet knuser og det gjør vondt helt til hjerterota. Det gjør vondt, Gud det gjør så vondt.. 

«Prøv med noen andre.»
«Drikk, dra ut og ha det gøy. Drikk til du ikke ser mer.»
«for å komme over noen må du under en annen.»
«Du kan gjøre hva du vil nå uten å tenke på noen andre.»

Det er tipsene jeg får. Det eller at jeg skal slette han overalt, slette alle bilder, gjemme alt av ting jeg har fått. Men.. Jeg vil ikke noen av tingene. Jeg vil ikke, klarer ikke, nei det blir feil. Helt feil. Tanken på å en dag vite og se han med ei annen, ei jente som ikke er meg. Det knuser hele meg, bare tanken river i hele meg. 

Om jeg fjerner han fra livet mitt vil fortsatt minnene være der. Minnene jeg vet at aldri kommer tilbake. Nærheten, kyssene, samtalene- Ingenting kommer tilbake, ingenting av det vil skje igjen. Hvordan leger jeg et hjerte som er knust i flere tusen biter? Jeg kan prøve å teipe det sammen, men sprekkene vil alltid være der. Jeg kunne gjort alt, jeg kunne gitt ALT for å få alt slik det var, for å få han til meg igjen- Til å få han til å bli min og kun min igjen. 

Hvor begynner jeg? Vær så snill, fortell meg hvordan jeg skal fortsette dette uten han. Fortell meg hvorjeg skal begynne å gå..

28.11.2013,02:25 Kulde, sorg og tanker / (8) Kommentarer

"Vi kan ikke være mer enn venner."



Jeg får ikke puste.

26.11.2013,21:34 Kulde, sorg og tanker / (3) Kommentarer

Bilder sier mer enn tusen ord

Gi meg en grunn til å holde ut..
Gi meg noe å kjempe for..

26.11.2013,18:36 Kulde, sorg og tanker / (3) Kommentarer

Fotografier



26.11.2013,02:53 Kulde, sorg og tanker / (4) Kommentarer

Life's a game made for everyone



25.11.2013,18:13 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer

Listen to me now

23.11.2013,22:51 Kulde, sorg og tanker / (1) Kommentar

Will you stay when I am near to be dead?



Jeg har gitt opp. Jeg har gitt etter. Jeg gir faen. 

Jeg er utslitt, jeg er lei, jeg er likegyldig. 
Jeg vil slå, jeg vil skrike, jeg vil vekk, jeg vil forsvinne, jeg vil blø, jeg vil dø.  

Jeg bryr meg ikke om hva som skjer med meg. Jeg klarer ikke. Nei, jeg er ikke i stand til å bry meg. Hva har jeg å tape nå? Alt jeg trengte er alt borte, jeg har allerede tapt og mistet. Det er et kaos i hode mitt. Rot, Pandoras eske er åpnet. Demonene løper fritt og jeg har ikke lenger kontroll. Jeg forvinner mer for hvert sekund som går, jeg drukner mer og mer. Alt jeg føler og ikke føler, det spsier meg opp. Håpet forsvant, det er borte. Marerittene har blitt virkelighet. Det jeg fryktet skjedde. Masken er av, fasaden er borte, muren har rast ned og dratt meg ned i ruinene. 

Hva er det som gir mening? Ingenting. Ingenting gir mening. 

Jeg står opp og lurer på hvorfor i helvete jeg skal gidde å reise meg fra sengen. Hvorfor skal jeg gidde noe. Ingenting spiller noen rolle. Prøver jeg på noe feiler jeg. Jeg er misslykket, jeg føler eg som en vandrende feil, en produksjon som ikke skulle skjedd. Jeg er her. Det er alt. Jeg vil ikke være her, jeg vil absolutt ikke være her. Jeg vil ikke være, mer. Ta meg bort, gjør slutt på det helvete som river meg ned, slukk flammene, slukk meg. Gi meg noe å slåss for, gi meg noe å stå opp til. Jeg trenger noe. Jeg hadde noe, jeg hadde alt, men min idioti ødela alt, som alltid. Som alltid feilet jeg. Alt er i surr. Jeg vet hva jeg vil, jeg vet hva jeg trenger- men det jeg trenger, trenger ikke meg og vil ikke meg. Men igjen, jeg vil ikke meg så hvorfor skal noen andre det? Jeg har er tusen spørsmål, men ingen svar. Det er stille, det er tomt. 

«Hvordan går det med deg? Har du det bra?» Jeg tar på meg smilet, sier alt er bra, alt er flott. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Det er løgn. Jeg er alltid redd. Redd for hav andre tenker om meg, hva de synes om meg. Jeg er redd for å feile mer, jeg er redd for å ødelegge og miste mer. Jeg er så redd. Blikk, mennesker, følelser, redselen sluker meg hel. Jeg har blitt kald, jeg har blitt likegydlig, jeg er ikke hun jeg vil være. Hjertebank, hetekok, panikk og tårer. Mennesker skremmer meg. At jeg ikke forstår de skremmer meg og trekker meg ned. Jeg vil så gjerne forstå, jeg vil skjønne og jeg vil se verden som andre; Jeg vil ikke være meg. Jeg hater meg. Jeg er ikke godt for noe, det er slik det føles. Fortjener jeg dette? Fortjener jeg å ha det sånn? Jeg er sårbar, usikker, lamslått, utmattet, jeg er tømt for alt.

Den nakne sannheten er tung og vond, men jeg må se realiteten i øynene. Jeg kan ikke late som lenger.
I am cut open, you can see my heart getting weaker and weaker. The beats gets slower. 

20.11.2013,21:10 Kulde, sorg og tanker / (4) Kommentarer

Can a heart still break once it's stopped beating?

18.11.2013,07:21 Kulde, sorg og tanker / (4) Kommentarer

Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits