Take back my life song, Prove I'm alright song

«My power's turned on
Starting right now I'll be strong
I'll play my fight song
And I don't really care if nobody else believes
'Cause I've still got a lot of fight left in me.»

28.01.2016,22:53 Hjertesaker / (0) Kommentarer

avhøret og hemmeligheten

Jeg vet ikke helt hvordan det går med meg nå, jeg. Jeg er helt klart på bedringens vei, jeg er stabil og angsten er kraftig dempet. Jeg er sterkere, uten tvil. Men, så klart, men- Jeg er usikker på hva jeg føler nå, etter et så stort skritt i livet mitt. Jeg tror jeg er redd. For hva aner jeg ikke. Kanskje det å ikke bli trodd på eller bli forstått. Det er nå at jeg trenger at noen er min stemme, for rundt dette er det vanskelig for meg å i det hele tatt bruke ord. Min stemme i denne saken er advokaten min, som jeg er utrolig fornøyd med forresten! Aldri har jeg vært like trygg på en "offentlig person" som henne. Hun hører meg, hun tror meg, men.. Vil de andre det?

Nå er jo min hemmelighet, ikke hemmelig lenger. Det i seg selv er tungt å akseptere, men det er kun slik jeg kan ta livet mitt tilbake, det er den eneste måten å få kontrollen tilbake hvor den hører hjemme, nemlig hos meg. Kontrollen over min kropp, og kontrollen over mitt liv. 

Jeg verken tør eller vil fortelle noe om avhøret, eller om hvorfor jeg var på et avhør. Jeg vil ikke fortelle mer enn det som allerede står på bloggen, som du kan finne ved å trykke på denne linken. Mer enn å dele den trenger ikke å gjøre, heller. Jeg er veldig redd for å ødelegge saken min. Det er det jeg tenker på mest. Det, og om jeg ikke forklaringen min var god nok. Det er tusen tanker som flyr i hode på meg i det jeg engster om både avhøret og saken. Er det en normal reaksjon? Er det normalt at jeg er usikker på hvordan jeg har det? 

Jeg frøs og surret mye og jeg glemte ting jeg husket godt dagen før. Jeg var rolig, jeg var forberedt, men fortsatt ble det slik. Dessverre ble det sånn at når jeg endelig kom meg inn på rommet hvor avhøret skulle skje så var jeg ikke like modig lenger. Det ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. Plutselig ble jeg usikker på hva jeg egentlig følte, der inne, der og da. Møtet med advokaten var så lett i forhold til selve avhøret. 

«Stammet jeg? Snublet jeg ofte med ordene mine? Forsto de meg der inne? Fortalte jeg nok? Ble det ekstra vanskelig fordi Rebekka ikke var der med meg?»
Jeg har aldri fortalt noen andre enn Rebekka om detaljer. Aldri. Kanskje det er derfor det ble vanskelig, fordi det rett og slett er en vanskelig ting i seg selv å gjøre? 

En dag kan jeg kanskje fortelle mer om dette. En dag er jeg kanskje ikke like redd for andres reaksjon i det jeg sier ordrett hva som har skjedd meg. Jeg har klart å ta dette skrittet, men om andre skritt vet jeg ikke om jeg klarer å ta, noen gang. Gir noe av dette mening eller surrer jeg igjen?  I skrivende sekund føler jeg samme ubehaget som inne på det rommet, selvom jeg ikke går inn på noen detaljer. I skrivende sekund er jeg også usikker på om jeg tør å poste dette, men om du leser dette så hadde jeg baller nok til det, i det minste. 

Bloggen er mitt fristed, om jeg kan kalle det. Det har det vært siden jeg begynte å blogge. Det var hovedsakelig derfor jeg begynte. Jeg vil ikke måtte tenke over hva jeg skriver, hvordan jeg ordlegger meg eller hvor personlig det blir, men jeg må det. Det er mennesker som leser bloggen min. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive uten et filter, men igjen- jeg verken tør eller kan. Eller, jeg kan, men JEG føler at jeg ikke kan. 

Det jeg vet derimot er at jeg kunne aldri kommet så langt uten de rundt meg. Uten dere alle. Dere vet hvem dere er, og jeg elsker dere for alt dere sier og gjør for meg. Uten mine nærmeste hadde jeg aldri klart å kontakte en advokat, uten dere hadde jeg aldri klart å fortelle dette ut høyt. Men, det ene mennesket jeg vil nevne, det er Mamma. Min største støttespiller, og min største trygghet. Uten hennes støtte og forståelse hadde jeg sikkert ikke tenkt tanken engang. Så Mamma, jeg elsker deg så utrolig høyt og det er ingen i hele verden jeg setter mer pris på enn deg.  


Til sist vil jeg beklage om innlegget er surrete. 

21.01.2016,01:19 Hjertesaker / (0) Kommentarer

velkommen til min drømmeverden

Drømmer og mål.
Hva er min drøm? Hva er mine mål? 

Jeg drømmer om et eget studio. Et eget studio som er vegg i vegg med Rebekka sin salong. Veggen i mellom oss er av glass, slik at studioet og salongen skal tilhøre sammen. Salongen skal ha grinner hvor kundene kan sette hundene sine og er du vegan får du rabatt på både frisør og tatoveringstime. I fantasien min er vi begge høyt ønsket, både på studioet og salongen. Rebekka er min lærling et par ganger eller timer i uken. De gangene jeg ikke er på studioet er jeg miljøterapeut for barn med Autisme. Åååh 

Jeg drømmer om et hus. Et hus med stor tomt og høye gjerder, med høyere busker slik at man ikke ser inn. Det høye gjerdet er der slik at Keeko ikke kan rømme. så han kan løpe rundt i den store hagen helt fritt. Det er stor nok plass til dyr som trenger fosterhjem. Alle dyr som blir dumpet hos dyrelegen for avliving fordi de ikke har tid til de, alle løshunder og katter som trenger kjærlighet. England har alltid vært en del av drømmene mine, helt siden jeg var der for første gang. Hvorfor akkurat England, det vet jeg ikke. 

Huset, det er en drøm for nå. Det å bli tatovør det er et mål. Endelig har jeg mål. Endelig kan jeg se en fremtid. Det er lenge siden jeg har kunnet det. Jeg tar meg selv i å planlegge hele huset, studioet, salongen, alt, så smiler jeg fra øre til øre. (wow en metafor(?) jeg forstår)
Før har det vært vanskelig for meg å tenke på fremtiden. Alt har vært mørkt, lenge. Kanskje jeg en dag blir frisk nok til å gå på skole og få jobb. Kanskje en dag kan jeg jobbe meg opp på et studio, og til slutt, en vakker dag- eie mitt eget studio. 

Jeg er ikke frisk, ikke enda. Jeg er bedre. Jeg er 276 dager skadefri, tenk det! Det er det lengste jeg har vært siden jeg begynte å skade meg selv. Fortsetter jeg å bli bedre kan jeg komme så utrolig langt.  Hva tror du? Kan dette bli virkelighet? Kan jeg og Rebekka klare dette?

16.01.2016,21:07 Hjertesaker / (3) Kommentarer

Mobbing er greit, det! Ikke sant?

Jeg synes det er helt utrolig at man kan gå et helt liv uten å bli hørt. Uten å bli forstått, uten å bli sett. At helse Norge kan gi blanke helvete om du er psyk. 
Jeg synes det er skammelig at de med en høyere stemme enn deg kan rakke ned på deg og få full støtte for å trykke ned noen. Da mener jeg det å virkelig trykke ned et annet menneske ved å gå til personangrep på Facebook uten at noen gir deg sin stemme og sier at dette er galt. 
Hva er det som skjer, egentlig? VG angriper norske rosabloggere, rosabloggere angriper de som har en annen mening. Hvor havner vi igjen her? Oia jo, de med en mindre stemme blir et mål. 

Jeg snakker om et av verdens mest nydelige skapninger, som dessverre er et lett mål. Et lett mål fordi hun ikke blir sett og forstått. Alt hun har gått igjennom, alt hun enda kjemper mot, alt hun gjør for andre. Fortsatt, fortsatt skal hun bli herset med, fortsatt blir hun mobbet på nettet av de som har halve Norges jenter bak seg som støtte, selvom hun mobber, selvom hun kaller noen dum. Hvorfor gjør dere dette? Fordi dere tar dere store bloggeren i forsvar før dere tenker, før dere leser hva den andre jenta skriver. Jenta som gråter og blir redd fordi vi jenter, vi er onde. Jeg vil si at vi er de ondeste. Menn kan være slem de også, men vi kvinner? Det er som om vi har det å blodet vårt å være ekkel mot andre. Det er som om det er et instinkt i oss. 

Spiseforstyrrelser, Asperger Syndrom, angst og depresjon i en verden som ikke tillater oss i å engang prøve. Begynner du å komme deg opp igjen? Nei fy, da må netttrollene passe på at du dyttes lenger ned. Det er ikke snakk om at du kan være glad og si dine meninger om noe om den store bloggeren ikke er enig, ikke sant? Eller om noen enda større mener noe. Nei, har skal alle mene det samme som de med mer "makt" enn oss. Riktig, riktig. Det er slik det fungerer. 

Mobbing er blitt greit om det er noen "viktige" i samfunnet som mobber. Tenker ingen på hun som gråter i flere døgn på grunn av det? Er det ingen som ser henne? Virkelig? Dere som er som minions for andre, la meg spørre dere om noe. Hva er det dere tenker med? Hvordan er hjernen deres koblet opp? Vennligst forklar meg hva som har gjort at du føler at du kan trampe noen ned så lett. 


Hvordan er det over her å mobbe noen? Ser du noe slemt i teksten? Nei? Ikke jeg heller. Jeg ser sannheten. Jeg kjenner igjen presset også, presset hun mener og snakker om. Å påpeke dette er ikke galt. Det betyr ikke man rakker ned på noen som har tatt silikon, eller noe av det andre som er nevnt. Det er mer fokus på dette, er det som er viktig. Som psykisk og mentalhelse. 

Det latterligste er det at den større bloggeren mente at min vennine mobbet de med lav selvtillit, fordi hun har «høy selvtillit.» Hva gjorde hun da mot min vennine? Mobbet, gitt til personangrep, ble usaklig og selvfølgelig- fikk støtte av leserne sine. Latterlig, ikke sant? Nå snakker vi om et stort forbilde, ei jente som selv har slitt med selvskading, mobbing, depresjoner, livet vanskeligheter rett og slett. MEN fortsatt gjør hun slikt, offentlig. Uten at en eneste sjel sier noe om det. Kvalmt, spør du meg. Det er lov å stoppe opp og tenke at det er et annet individ på andre siden av skjermen din. Det er noen med følelser. Det spiller ingen rolle hvem du er, du har ingen rett til å være rett ut ekkel. 

Nå til det at om noen er psyk, men ikke blir hørt. Jeg selv ble ikke hørt i 16 år. Jeg ble stemplet som farlig, dårlig innflytelse og vanskelig. Var jeg det? Nei.
Jeg ble utstøtt, jeg ble ingenting. Det var få som godtok meg for den jeg var. Nå bryr jeg meg ikke mer. Nå får jeg hjelp, JEG blir hørt, men, hva med de som ikke blir det? Hva med henne? Hva med vennina mi? Fortsatt kjemper hun, i en alder av 20. Jeg er snart 20, og får alt jeg trenger av hjelp. I det jeg fylte 17 fikk jeg alt servert på et sølvfat i lille Karasjok. Hun bor ikke i en liten bygd som skal ha mindre kompetanse enn de store byene. I byene de har flere eksperter om psykiskhelse, om Asperger Syndrom, om alt. Jeg er skuffet over hvordan samfunnet har blitt. Hvordan helse Norge opererer.

Sett deg selv i hennes situasjon. Mobbet på nettet, sliter med sitt, til og med uendelig med flaming (kjeft) i en virtuell verden som WoW. Hvorfor er det slik? Er det rart jeg selv har menneske og sosialfobi? Nei. Det er på tide å åpne øynene for fult, sett inn fyrstikker i øynene så de holder seg åpen, om du må.  

14.01.2016,16:03 Hjertesaker / (1) Kommentar

you won't know

«Till it happens to you, you don't know how it feels, how it feels.
Till it happens to you, you won't know. It won't be real, no It won't be real
Won't know how it feels.»
Pust Nlaea. Pust før du skriver. En, to, tre, pust ut. Dette klarer du uten å hisse deg opp, uten å trigge frem følelser, uten å knekke sammen.

Ingen, mann eller kvinne- skal måtte si nei mer enn én gang. Nei betyr ikke kanskje, nei betyr ikke at du skal kjøre på. Å få et nei betyr ikke at du skal fortsette, ikke engang om du fikk tegn til samtykke for litt siden. Ingen skal ta seg til rette på en annen persons kropp uten et klart og tydelig ja. Om du er en fremmed, venn, kjæreste- uansett hvilket forhold du har til et menneske, har du ingen rett til det. Ingen i det heletatt.

Det Gaga synger er sant. Du vet ikke hvordan det er før det skjer deg. Når noe så traumatisk skjer deg er det ikke bare å reise seg. Det er ikke noe som forlater deg. Følelsen av å være mindre verdig, av å føle seg liten og skitten. Å elske seg selv etter det føles umulig. Det er en evig kamp. Du kan komme deg opp igjen, men alt ligger fortsatt der. Luktene, lydene, følelsen. Det er en tyngde i kroppen som alltid vil trekke deg ned igjen og minne deg på hva du gikk igjennom. 

Om det ikke har skjedd deg, så for all del ikke kom å si at du forstår, men at «dette kommer du over, vær sterk.» 
Det er for lett å si det, og det blir fort tomme ord. 

Du forstår ikke, du vet ikke. Du kan ikke sette deg i situasjonen, for det har ikke skjedd deg. Du kan kanskje forstå at dette er noe som dreper noen innvendig, men du forstår ikke at det føles som at du råtner. At du forsvinner mer og mer inn i en drømme verden hvor dette ikke har skjedd. Du forstår ikke hvor sårt det trenges å ha et trygt sted å gjemme deg i. Et trygt sted å gjemme følelsene i. Et sted du kan fortelle deg selv at du er trygg igjen.

Om det ikke har skjedd deg, ikke kom å si at det blir bedre, selvom det er sant. Selvom det er godt ment. Det virker kanskje utrolig rart, men det gjør vondt verre.
Om det ikke har skjedd deg, aldri kom å påstå at det er løgn. Aldri tvil på noen som velger å fortelle det til deg.

Å ikke bli trodd på, det å ikke bli tatt seriøst- Det er en av de største fryktene som finnes etter overgrep. Dette er det største hinderet. Frykten for at ingen skal tro deg er det som gjør at det føles umulig å si ifra, å fortelle det til et annet menneske. Det er noe som må forandres på. Tvilen skal og må vekk. Anklagene for å ha løyet må tilintetgjøres.

Det er ikke nok at man tenker «var det min feil? Fortjente jeg det
Nei, man skal gå rundt å hate seg selv og være redd for å ikke bli hørt, for å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på. Det kan ta år før man velger å si noe, og da kan det hende at man får det harde slaget i trynet om at det er forseint, at ingenting kan bli gjort.

Uansett alder, kjønn, forhold- dette er noe som ikke skal eksistere. Dette er noe som ikke skal skje.

Vær så snill, skjer dette deg så få hjelp. Ta imot hjelpen, selvom det er tungt og du vil glemme at det skjedde. Finn deg selv igjen, gjør alt du kan for at det skal skje. Snakk med noen, hvem enn du stoler på. Ta den tiden du trenger, men vær så snill- ikke la det drepe deg mer enn det allerede har gjort. Jeg tror på deg, jeg ser deg, jeg hører deg.

Så til dere troll der ute- Hvordan kan jeg uttale meg om dette slik og si at jeg forstår, etter å ha skrevet at du faktisk ikke vet før det skjer deg? You do the math. Jeg snakker ikke for alle, men meg selv og de jeg selv har snakket med om dette. Sier allerede at dere som skal komme med spydigheter, gi dere og gå vekk. You're not wanted here ¯\_(ツ)_/¯

20.09.2015,19:59 Hjertesaker / (0) Kommentarer

A brand new day, we will embrace

07.05.2015,13:46 Hjertesaker / (0) Kommentarer

Intervjuet av NuFal, igjen!

I det siste har det vært mye fokus på unge og psykiskhelse, og igjen ville NuFal skrive om meg! Sist var intervjuet på samisk, men denne gangen er det vel leselig for dere alle! Dessverre vil jeg ikke dele det tidligere intervjuet av personlige grunner, men dere kan trykke på bilde over for å lese den som er på norsk!

Nå har jeg ikke skrevet om helsen min på lenge, men heller blogget om andre ting- Så føler ikke jeg fortjente dette, men er fortsatt kjempe flott at de valgte meg! Det gjør meg selvfølgelig kjempe glad!

Hvorfor jeg ikke skriver like mye om slike ting nå, det er i bunn og grunn fordi jeg har blitt usikker på meg selv og bloggen min etter at jeg slettet den og fikk den tilbake. Ja, jeg er ferdig med den saken, den er ordnet oppi men slik som jeg fungerer så er det vanskelig å riste av meg slike ting. Usikkerheten er sammen med meg selv, min største fiende.

Uansett, gi gjerne tilbakemelding på hva du syntes og lik gjerne NuFal sin Facebook side ved å trykke HER!

14.04.2015,19:52 Hjertesaker / (2) Kommentarer

«Det er bare å..»

«Har du depresjoner?- Tenk positivt og vær glad uansett.»
«Har du angst?- Bare hiv deg inn på det og skjerp deg.»
«Har du skadet deg selv?- Bare slutt med det.»
«Har du spiseforstyrrelser?- Spis masse uansett og plukk deg selv opp.»
«Har du Asperger Syndrom? ? DU må tilpasse deg for verden, andre må ikke tilpasse seg for deg.»



Hvem av dere som leser setningene over blir ikke provosert av svarene? Jeg blir ihvertfall det. Jeg blir sint, oppgitt og frustrert. Skal vi vri litt på dette jeg skrev over, til fysiske lidelser og se hvordan det hadde blitt med lignende svar?

«Du sitter i rullestol?- Kom deg opp trappene selv.»
«Du har kreft?- Gjør deg selv frisk.»
«Du har mistet beinet ditt?- Hink rundt da.»
«Har moren/faren/søsteren/broren din dødd?- Kom deg videre og slutt å klag.»

Hvis en i rullestol faller ned fra stolen sin, hadde du sagt noe nedtalende da? Eller om noen med kreft fortalte at cellegiften er tung, hadde du da sagt at da er det bare å slutte med det, og heller bare tenke på å bli bedre og tenke positivt? Det er som om veldig få tenker over det de sier til de som er psyke, helt til man sammenligner de med fysiske sykdommer. Det har vært en episode her på skolen at noen lo når jeg forklarte at jeg hadde angst, og hva resulterte det til? At jeg aldri dro ned til spisesalen for å spise igjen. Tenk litt før du ler eller kommenterer andres helse, vær så snill. 

Setningen «Det er bare å..» er noe av det verste å få høre når man er sliten, eller har noen diagnoser, om man er sliten mentalt og psykisk. For det er visst bare å komme seg opp, ikke sant? Det er bare å tenke positivt! Nei, nei det er det ikke. Er du sliten, så er du sliten. Det hjelper absolutt ikke å komme å si slike ting. Uansett hvordan syk du er. Fysisk eller psykisk. Det er like ille å være psyk som det er å være syk. Når skal omverden begynne å ta like mye hensyn til oss? Når skal omverden skjønne det at det er mye mer man kan gjøre, enn å si at «Det er bare..» 

«Det kan da ikke være så ille?» 
 «Nå overdriver du.»
«Ikke vær så dramatisk om det.»
«Det går over.» 
«Du er bare lat.»  

Det over her igjen, er også noe jeg iallefall har fått slengt rett i trynet i flere år. Som en mini autist opplever jeg mange utfordringer i hverdagen min. Er det for mange lyder, blir jeg sliten, fordi lydene forsterkes for meg. Er det for sterke lys eller farger blir jeg sliten og får faktisk vondt i hode og øynene. Jeg kan bli sliten av så, så, så mye, og setningene over er noe av det andre har sagt hvis jeg har prøvd å fortelle det for å kunne trekke meg tilbake. Det er ofte at jeg ikke klarer å være i timene, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke klarer. Det er også ofte er grunn til at jeg ikke klarer det. Det er som oftest en forklaring bak slike ting. 

Skal vi som sliter med både det ene og det andre, godta at sånt blir sagt? Jamen, da kan vel fysisk syke også godta det, sant? Skal vi fortsatt sitte i det stille og få det verre av slike kommentarer? 

 

07.03.2015,17:04 Hjertesaker / (4) Kommentarer

2014

Greit nok at 2014 ikke er over helt enda, men vil poste dette uansett. Trenger å popste noe koselig, rett og slett.
2014 har vel vært det letteste året for meg. Jeg har en fantastisk kjæreste, jeg har bedre oversikt på hvem som er hvor i livet mitt og jeg har begynt på skole etter tre år. Har også hatt en kjempe fin sommer med mine nærmeste og for aller første gang vært i utlandet uten Mamma, haha!  Sammen med alt dette så skal jeg feire jul alene med min kjære, noe som jeg virkelig ser frem til!

Jeg vil si at 2014 har vært det beste året mitt tiltross hvor deprimert jeg har vært. 

03.12.2014,15:31 Hjertesaker / (1) Kommentar

you are not your skin

Er du en av de som har fått beskjed om å skjule arrene dine?
Har du fått høre at du må ta hensyn til andre?

Det har jeg. Opp til flere ganger. Det jeg da lurer på er hvorfor skal jeg ta hensyn til andre? Dette er noe jeg har valgt selv, dette er noe jeg har gjort mot meg selv, ene og aleine. Det er også en grunn til at det har skjedd, så hvorfor er det viktigere at jeg skjuler det, enn at jeg snakker om det etterpå og får hjelp med det som har trigget frem følelsene?

Hvis noen er ukomfortabel med det så ikke se på armene mine, verre er det ikke. Jeg skammer meg alltid etterpå, men hvorfor be meg dekke de til som om DU skammer deg over de? Det er ikke din kropp, det er heller ikke dine arr. Jeg er lei av å legge skjul på det. Nei, det er ikke sånn at jeg vil at alle skal se det, men jeg har lært meg å leve med blikkene. Jeg vet godt hva de tenker, det er ikke nytt for meg. Ja, synes de jeg er tragisk så synes de det. Jeg har fått verre ting slengt rett i trynet. Jeg tåler det. 

Det jeg ikke tåler, det er å få beskjed av andre om å dekke de til. Det er ikke dere som har arrene? Ja, jeg tar gjerne hensyn hvis det er noen som blir trigget av det og vil skade seg selv mer av å se det, men de aller fleste som skader seg vet hvordan det er å føle at man skjule seg. 

Hvorfor få meg til å skamme meg mer? Nei, jeg er ikke stolt av arrene mine. Ikke i det heletatt, MEN- Jeg trenger forståelse. Akkurat som alle andre mennesker så trenger vi som skader oss at dere rundt oss støtter oss og ser forbi det. Ikke la det være det eneste du ser i en person som skader seg selv. Ikke la arrene overdøve hvor fantastisk et menneske faktisk kan være.

Så til hele poenget mitt med dette innlegget- sangen jeg delte. 

«Paint yourself a picture of what you wish you looked like
Maybe then they just migh feel an ounce of your pain

Come into focus, step out of the shadows
It's a losing battle, there's no need to be ashamed

'Cause they don't even know you, all they see is scars- They don't see the angel living in your heart

Let them find the real you buried deep within- Let them know with all you've got, that you are not your skin
When they start to judge you, show them your true colors and do unto others as you'd have done to you

Just rise above this- Kill them with your kindness
Ignorance is blindness, they're the ones that stand to lose.»

 

Ifjor sommer fikk jeg denne sangen sendt til meg fra ei vennine. Hun visste hvordan jeg hadde det, og hun forsto skammen jeg følte. Skammen veldig mange rundt meg fikk meg til å føle. Denne sangen treffer meg rett i hjerterota av veldig mange grunner. Den får meg til å tenke på alle de jeg kjenner som føler at alt andre ser, er huden deres. Mange mister venner når hemmeligheten kommer ut, og det er helt utrolig at det finnes mennesker som velger å rygge unna istedet for å hjelpe. Det er ikke mye en trenger å gjøre, heller. Vær der, vis at du bryr deg. Det verste du kan gjøre er å dra fra en som sårt trenger deg. 

Vi er så mange som føler oss (enda mer) mindre verdige fordi vi har det tungt og vondt, og føler at det er dette vi fortjener, eller at dette er det som hjelper oss. Er det noen som tenker at dette er noe vi gjør mot oss selv for å overleve? Det er det jeg gjør. Jeg skader meg selv for å holde ut når det blir tøffest, når jeg er på kanten av stupet og klar til å hoppe ned.  Jeg snakker ikke for alle som skader seg, jeg snakker for de som føler og tenker det samme som meg.

Jeg gjør det for å lette på et trykk. Det er flere grunner til selvskading. For enkelte er det et rop om hjelp, for andre igjen (som meg) er det en måte å holde ut på. Jeg kan ikke helt legge ord på hva jeg føler der og da, når jeg gjør det. Det er nemlig altfor mange følelser i det sekundet jeg velger å dra bladet over huden. Jeg kan ikke forklare kaoset som uten forvarsel kan komme og knekke meg fullstendig. Noen ganger er det som om jeg ikke får puste, som om jeg kveles. Det er den beste forklaringen jeg kan gi. Hvis du absolutt ikke forstår, da kan du bare bruke Internett og lese om det. Så enkelt er det. 

Selvskading, depresjon, angst og selvmord er noe som må slutte å bli tabulagt. Vi som skader oss- Vi skal ikke trenge å skamme oss mer enn det vi allerede gjør.

20.11.2014,20:55 Hjertesaker / (3) Kommentarer

"Jeg vet ikke hva jeg gjør feil."

Etter en lang samtale med kjæreste igår, har jeg bestemt meg for å skrive dette selvom jeg helt sikkert ikke blir å nå de jeg prøver å nå frem til. 

«Hva er det jeg gjør galt?»
«Er det noe feil med meg?»
«Ser de bare på meg som en retard?»

Det er ting som løper rundt i hode mitt hver eneste dag her. Hva er det jeg gjør galt? Ja, jeg vet hvor rar jeg er, herregud, men jeg er faktisk så mye mer enn det. Til tross for Asperger som gjør meg kjempe klein, og til tross for angsten- så er jeg kjempe sosial, bare man slipper meg inn og gir meg en sjanse. Sjanser er ikke noe jeg har fått mye av i løpet av livet mitt, men når jeg først får det og kan vise hvem jeg egentlig er så viser det seg at jeg ikke er så tilbakestående som det helt klart virker som. 

«Men kanskje de tror at du ikke liker dem, siden du aldri spiser på kantina eller er med på ting andre gjør. Kanskje de tror du mener at du er bedre enn de?» 
- Kjæreste

Hvis det er tilfellet så kan jeg bare si at det er ikke sånn det er i det heletatt. Om det er det andre faktisk går rundt å mener så viser det meg hvor selvsentrert mennesker er. Dytt til side egoet og tenk litt over saken. Jeg har blitt mobbet hele livet av både voksne og de på min alder, til og med de yngre. Alltid har jeg blitt sett ned på. Hvorfor tror dere at jeg har angst? Hvorfor tror dere at jeg sliter med mennesker? Sammen med AS så har min redsel for andre vokst, i og med at utestengelse, mobbing psykisk og fysisk enda ligger der, traumene etter alt jeg har opplevd sliter enda på meg. Jeg føler at JEG ikke er god nok, at jeg ikke er ei noen kan like. Det er absolutt ikke slik at JEG ser ned på noen. Ikke noen andre enn meg selv, iallefall. Det er en grunn til at jeg tar avstand fra mennesker, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg er legit redd. Som regel er det ALLTID en grunn til at noen er som de er, tenk litt over det. 

Jeg har to venner her, to. Tror dere at det var jeg som turte å presse meg på? Nei, de gjorde det. De tvang seg på meg, noe jeg trenger. Hvis ikke så er jeg redd for at jeg klenger, maser og igjen, virker som den retarden på to bein. Jeg kan fortelle dere det at Rebekka gjorde det samme, hun presset seg på som bare helvete. Til henne sa jeg til og med nei når hun spurte om hun kunne komme innom, og hvor er jeg og Rebekka idag? Jo, vi er uadskillelige og hun er tatovert på kroppen min. Jeg sier ikke at det er det som evt. hadde skjedd, men jeg sier at det er det som må til. Jeg er så usikker på meg selv at det er nærmest umulig å tro at noen vil være med meg eller snakke med meg. Spørsmålet jeg også stiller meg selv er, hva gjør jeg når de to vennene mine ikke er her? Går jeg tilbake til det samme mønsteret? Å sitte på sidelinja, aleine og aksepterer det at jeg er aleine?

«Nlaea er den typen menneske man ser på fra avstand, og tenker mye forskjellig om. Man er rett og slett nyskjerrig. Jeg var så nyskjerrig at jeg måtte finne ut av hvordan dette mennesket funker, så jeg gjorde det. Det å faktisk gi sjanser til de som holder seg litt unna, KAN faktisk forandre både ditt og den personens liv. Jeg fant min sjelevenn. På grunn sv nysgjerrighet, fant jeg min sjelevenn. Hadde jeg kunnet gå tilbake og gjøre det igjen, hadde jeg. Lett.»
- Rebekka 

Jeg har vært så isolert i flere år, alt jeg har gjort er å sitte nede på rommet mitt. Spesielt når jeg ikke hadde kjæreste, før kjæreste var jeg mest hjemme alene og ville dø. Samme med Rebekka. Hadde ikke Rebekka dukket opp hadde ikke jeg vært her idag. Nei, jeg hadde vært i en kiste langt under bakken. Som Rebekka sa- det at du tar kontakt kan være med på å forandre et liv. Det kan faktisk være med på å redde et liv. 

Nå skal jeg fortelle litt om hva jeg har opplevd, så KANSKJE det er NOEN som kan forstå. Jeg har blitt spyttet på, slått, blitt spamma ned på nett om at jeg bør gjøre alle en tjeneste og bare stikke å henge meg. Jeg har fått høre at jeg fortjener å ha det vondt fordi jeg sliter med selvskading. Folk har hengt seg sammen og gått til angrep psykisk, flere ganger. Uten at noen har hjulpet meg, ikke voksne eller de rundt meg. Jo, så klart har jeg alltid hatt én eller to venner som har støttet meg igjennom det, men selvfølgelig har jeg arr etter noe slikt. LEGEN hjemme lot ikke sønnen sin være med meg fordi jeg var psyk. Skader jeg noen andre enn meg selv? Nei. Er det bedre å frastøte noen som er psyk? Nei.  Til og med da jeg var innlagt for andre gang var det behandlere som sviktet meg og sa ting til både meg og Mamma, om meg. Er det fortsatt rart at jeg fungerer som jeg gjør? 

Ser noen poenget mitt i det heletatt? 

16.11.2014,22:34 Hjertesaker / (12) Kommentarer

meh

Planen var å legge ut resten av bildene fra spillexpo igår, men jeg føler ikke at det er noe noen er interessert i å lese, og derfor har motivasjonen reis til det dypeste helvete, nuff said. Sammen med det så er jeg i et veldig dårlig hjørne for tiden og hater hele verden.

Jeg er egentlig ikke den bloggeren som fyller bloggen men hverdagslige ting hele tiden. De som har fulgt meg i flere år vet at jeg er dessverre den mer negative bloggeren, og hun som tar opp tabubelagte temaer, som selvskading, depresjon, angst og selvmord, derfor er jeg litt ukomfortabel med å virke positiv og optimistisk for deres del, ihvertfall når jeg ikke får noe tilbakemelding på det jeg poster. 

Jeg begynte å blogge for å hjelpe meg selv og for å få ut det som foregår i hode mitt, men det endte også opp med at jeg hjalp både andre ungdom og foreldre med å forstå seg selv, hverandre og diagnoser. Hvis bloggen min skal bli noe som jeg ihvertfall ser på som "en typisk blogger" så kommer jeg heller til å la bloggen min dø ut.

Med mindre jeg får tilbakemeldinger på at noen vil lese om for eksempel skolen, spillexpo og hverdagen min generelt, så kommer jeg til å være usikker på hva jeg skriver om og gå rundt å føle at det jeg nettopp skrev bare var teit og dust. Jeg kan innrømme at jeg brukte en time på å skrive det ene innlegget om cosplay workshopen nettopp fordi jeg er usikker på meg selv og er kjempe redd for å ikke være god nok, selv her på blogg.no. 

Spørsmålet er da, skal bloggen forsvinne eller ikke? Mest sannsynlig slutter jeg for jeg tipper at ingen blir å svare på dette, men hey, I tried!



slenger på et bilde av meg og Beski siden hun er mennesket mitt, deal with it y0.

12.11.2014,11:05 Hjertesaker / (8) Kommentarer

Kjærlighetssorg

For kanskje fire år siden skrev ei vennine dette til meg, på en av mine tidligere blogger. Jeg syntes det er så godt skrevet at jeg alltid legger ut dette innlegget om jeg har fått meg ny blogg. 

Har dere noen gang vært i tvil om hva kjærlighetssorg virkelig er? For det har jeg vært så veldig mange ganger, men nå slo det meg virkelig hardt i trynet - for nå skjer det. Ja kjærlighetssorg, det er vel det verste du kan oppleve omtrent. Tilogmed døden er bedre, enn kjærlighetssorgen som sliter deg ut psykisk. Men hva med at vi går inn på hva kjærlighetssorg virkelig er..

Du var lykkelig forelsket og livet var på topp, ja selvom du kanskje mange ganger slet. Men du hadde noen der, en som elsket akkuratt deg for den du er. Du hadde en som hørte på deg, passet på deg, ga deg trygghet og ga deg kjærlighet. Men så, på bare få sekunder forsvant det forann øynene dine og du føler all smerte som finnes. Munnen din som starter og skjelve, tårene som renner, lyden av gråt, tårer og maskara i ett. Ja, en utholdelig smerte av tap og sorg. Og så går de neste dagene til gråt fra du står opp, til du legger deg og enda verre er det når du faktisk drømmer om den personen. '' Om dagen er du alltid der, om natten er du mareritt. '' Jeap, akkuratt slik er det. Og de neste dagene som kommer, så kommer du til og våkne til tårene fra gårsdagen, så går det kanskje noen minutter, timer - så starter du og gråte igjen. Ogsånn vil det være og det er faktisk sånn du helbreder deg selv og den smerten du har inni deg. Det må ut, uansett hvor mye mer vondt det gjør - men det må til og du har all retten til og gråte!

Men så har vi da guttas side av saken og her er jenter og gutter veldig forskjellige. Gutten som nettopp forlot deg kan lett gråte som bare faen, mens han er hos deg og gjør det slutt. Han kan gråte like mye som deg, han. Men når han kommer hjem igjen så vil han være hard. For slik er gutter, de har det litt lettere enn oss jenter som regel for de klarer og sette på en maske, akkuratt som om de kan skru på en på/av knapp, på når de vil savne og gråte - og når de ikke vil. Men til syvende og sist så utsetter de mest sannsynelig sorgen sin, for de vil også merke forandringen som skjer. Kanskje dere pleide og bruke hver dag sammen, eller flere dager i uka - selvfølgelig vil han merke at noe er borte! Ja, selvom han er hard og glad, ler og har det egentlig ganske greit. Men dere forstår at 90% ( hvis ikke 99 ) VIL savne deg etterpå. Det tar bare lengre tid før de merker at noe er borte, mens oss jenter - vi merker det med en eneste gang, vi savner og gråter med en gang og hver dag. Dette gjør ikke guttene, men det kommer etter en stund og kanskje helt opptil 2 år senere. Men det skjer for dem også, plutselig merker de at; åh.. faen, jeg var egentlig jævla dum som lot ho gå. Også savner de deg, selvom de kanskje ikke har den samme og konstante smerten som vi jenter har.

Og sånn blir det, du går dag for dag og føler deg helt alene med sorgen. Men til syvende og sist så er du ikke helt alene, for en dag vil det slå tilbake på han. Gutter utsetter på en måte sorgen sin, de bearbeider den ikke, de lar det bare kjøre og gå. Men selvom det føles som at du skal ha denne sorgen for alltid, så går den over! 
Stå på, bruk vennene dine til det de er der for. Bruk den tiden du trenger og ikke håp på at han kommer tilbake, for om han ikke gjør det vil du dette enda litt lenger ned. Tenk heller det er slutt og han kommer ikke tilbake. Og om han kommer tilbake da, så er det noe positivt. Alt fikser seg med tiden og tiden er alt som kan helbrede dine sorger..

Skrevet av Marielle.

23.10.2014,18:45 Hjertesaker / (4) Kommentarer

Ustabilt og tomt

Vel, siden Rebekka så sårt trenger at jeg blogger, så får jeg vel bare begynne å skrive fast igjen selvom jeg ikke helt har motivasjonen på plass. Jeg kan vel begynne med å fortelle hvorfor jeg ikke har vært aktiv? Hadde også vært fint om jeg for en gangskyld fikk tilbake melding om hva dere vil at jeg skal skrive om. Dere er fortsatt 20 til 30 som er innom bloggen min hver dag, så gjerne fortell meg hva dere vil ha. Vær så snill. 

I det siste har livet mitt virkelig gått en vei, og det er nedover. Er det noen som husker den linjen jeg tegnet om stabilt og ustabilt humør? Heldigvis har jeg enda den tegningen, men jeg blir å sette inn hvordan min linje er nå. Til de som kanskje ikke har lest min forrige blogg og som ikke er så kjent med denne "oversikten over humør og stabilitet." som psykiatere så fint sier- Dette er da noe jeg har måtte tegne for alle mine behandlere, og denne viser da hvordan det skal og ikke skal være. 


Den mørke rosa linjen, det er hvordan jeg har det nå. En hel rett linje, nede i faresonen. Det vil da si, ingen svingninger, ingenting som påvirker meg noe særlig for jeg er allerede helt nede. Likegyldig, er vel ordet som passer inn her. Et lite tomt skall. Jeg er vel der hvor jeg ikke lenger klarer å bry meg om noe som helst. Ikke om hva som skjer med meg og mitt liv, eller andres. Jeg sliter nok med sympati og empati fra før av, siden jeg har Asperger, men nå er det helt vekk. Jeg har alltid kunne vise litt av begge deler, til en viss grad, selvfølgelig. 

Jeg er langt ifra stabil, og jeg vet hva som er verst- Å ikke føle noe som helst og være tom, eller å ha en overflod av følelser som spiser deg opp fra innsiden. Jeg vil gråte ut, og jeg vil kjefte, men det går ikke. Det skjer ikke. Tomt. Så veldig tomt.

Alle gjør det de kan gjøre for meg nå. Venner, kjæreste, skole og leger. Jeg har fått behandler nå, og selvom jeg rett og slett ikke bryr meg om hva som skjer, så har jeg bedt om hjelp. Det er mye jeg sliter med, som jeg ikke har delt på bloggen og mest sannsynlig ikke blir å dele noen gang, men allerede nå vet jeg hva behandleren vil snakke om og grave i, og bare tanken på det gjør at jeg faller lenger ned. At jeg snart, om bare noen dager må åpne meg fullstendig om noe jeg aldri har snakket SÅ åpent om til andre. Traumer som bare har gjemt seg langt inni meg og grodd seg fast.

Alt som foregår i hode mitt gjør at jeg er sliten absolutt hele tiden, men utrolig nok kommer jeg meg opp og deltar (litt iaf) i timene. Jeg fungerer, samtidig som at jeg ikke fungerer i det heletatt. Jeg vet ikke hvordan jeg helt kan forklare alt dette så noen skal forstå, for det er ikke mer enn et stort surr i hode mitt. Det er kaos, men samtidig er det stille. Det er ingen følelser, men jeg er knust og ødelagt. Gir det mening? 

Jeg vil så gjerne bli hørt, men stemmen min er altfor lav. Jeg vil at andre skal vite at jeg mener ikke noe vondt med å virke uinteressert, eller i verste fall egoistisk. Jeg vet ikke, jeg tror jeg føler meg som en byrde. Føler jeg bør holde kjeft og holde meg inne stengt og ikke være til noe bry. Eller, samtidig som jeg vil bli hørt, vil jeg ikke det? Hvis du som leser dette ikke helt skjønner hva jeg mener, så er det helt greit, for jeg forstår ikke helt selv. Hva er det som i hode mitt? Nei, jeg skulle gjerne visst det selv. Kaos, kaos og atter kaos. 

Jeg avslutter innlegget med en sang som kanskje kan forklare hva jeg mener med det siste jeg skrev. 

«Hello, hello anybody out there? 'Cause I don't hear a sound.
Alone, alone I don't really know where the world is, but I miss it now.

I'm out on the edge and I'm screaming my name
Like a fool at the top of my lungs
Sometimes when I close my eyes I pretend I'm alright
But it's never enough

Cause my echo, echo is the only voice coming back
Shadow, shadow, is the only friend that I have.»

20.10.2014,13:57 Hjertesaker / (4) Kommentarer

they don't shine brighter than you are

Likte denne like godt som Coblie sin sang. Er på en måte samme budskapet. Hvilken av sangene liker du best?

16.07.2014,15:55 Hjertesaker / (2) Kommentarer

Pupper har visst sin magi ja


Wow, tusen takk? Vet ikke hva jeg skal si engang! Pupper har en viss effekt på internett ser jeg! Tusen takk uansett!

15.07.2014,00:13 Hjertesaker / (0) Kommentarer

Kunne ikke hatt en bedre 18årdag!

Herregud som jeg har kost meg i natt! Kunne virkelig ikke blitt noe bedre, selvom det var litt små drama, noe det vanligvis er på fester, men ellers var det konge! Bursdagen startet med masse god mat med familien og fine gaver! fikk en Horde hettegenser fra tante, og den er så dope! Kommer helt sikkert til å legge ut bilde av den, rett og slett fordi den er awsome, så det så.

Hadde tema party, derfor de fine kostymene, hahah! Pimp and hoe for the win! Åh, tusen takk til alle som kom og håper virkelig alle har kost seg like mye som meg! 


HAHAHA, nice kake right? Ser ut som sennep og ketchup!



06.07.2014,20:11 Hjertesaker / (2) Kommentarer

Bedringensvei, på en måte

Ting begynner å lysne. Jeg kunne ikke bedt om bedre kjæreste, jeg har verdens beste storesøster, det går bedre på league (haha), skal til England og syden, og om jeg er heldig får jeg time hos en annen klinikk enn den jeg først hadde kontaktet, jeg har altså mye å se frem til!

Klarer å føle meg elsket igjen, noe jeg ikke har klart på lenge. Har følt meg alene og vært altfor tilbaketrukket. Hadde det ikke vært for mine to gull, June og kjæreste hadde jeg gitt faen i hele verden og sikkert blitt mer selvdestruktiv.  Jeg kan ikke engang begynne å beskrive hvor takknemlig jeg er for at de begge er i livet mitt 

«In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to.»

23.06.2014,03:21 Hjertesaker / (1) Kommentar

Redd for å mislykkes



Tenk om jeg aldri blir tatovør? Tenk om jeg aldri vil bli god nok? Jeg er vant til å mislykkes, men dette er min største drøm, og jeg er så redd. Redd for å ikke bli god nok, redd for at ingen vil ha meg som lærling fordi jeg ikke har det som trengs. Jeg har tatovert før og ingenting, absolutt ingenting har føltes så rett. Det var kanskje to små tatoveringer som sugde, men åh, å være den som sitter bak maskina og ikke den som får blekket.. Jeg kan ikke engang beskrive hvor herlig det var. Jeg vil, å herregud som jeg vil klare dette, men jeg ser ikke et talent der. 

Jeg føler meg ikke god nok til å bli spilldesigner, heller. Jeg eier ikke fantasi,  hvordan kan jeg lage spillfigurer eller designe en tatovering da? På ungdomsskolen fikk jeg slengt i trynet at jeg ikke eier kreativitet, noe som har vært med på å knuse selvtilliten min innen tegning og kunst. Jeg vil med alt jeg eier og har være like god som de jeg ser på nett og som de fleste av vennene mine er, men jeg kommer meg ikke dit hvor de er. Jeg vet ikke om jeg enda er i et skall eller om jeg rett og slett ikke eier et stort nok talent til å bli noe av det jeg vil bli. Uansett hvor mye jeg prøver og øver på det så er jeg like fast. 

Tenk om jeg må stå å se på at vennene mine som deler samme drømmen oppnår det, men ikke jeg? Hva skal jeg bli da? Om jeg ikke får denne drømmen oppfylt kommer jeg ikke til å se poenget mer. Jeg kommer il å gi opp hele livet mitt. Tatoveringer er min lidenskap, noe det har vært siden jeg var ei lita jente.. 

Jeg er redd så for å mislykkes at jeg ikke vet om jeg tør å prøve.. 
(bilde er av meg og Kriss forresten.) 

21.06.2014,01:17 Hjertesaker / (4) Kommentarer

Kjære dere

NB: Jeg skulle gjerne vært saklig, men velger å synke ned på deres nivå så dere kanskje forstår hva jeg sier. Assholes. 

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine over hvor patetisk mennesker kan være, spesielt i denne bygda. Really. Jeg drar ikke alle under samme kam, men jeg snakker til de veike idiotene som ikke tenker på at jeg også har en fremtid å tenke på, og derfor er det lov å dra hode ut av ræva og tenke før man åpner kjeften.

Det er tydelig at dere som snakker ikke kjenner meg i det heletatt, men oia, vent. Dere vet jo bedre enn meg, om meg? Var det ikke sånn? Oia stemmer, beklager! Hadde dere kjent meg hadde dere visst hva jeg står for og hva jeg er imot. Nemlig stoff, uansett hvilket type det er, så spar meg for alle ryketene dere skal pestlegge denne bygda med. Vet dere hvor ødeleggende slike rykter er? Neida, tydeligvis ikke. Veike jævler. Ta dere sammen, herre faens Gud. Jeg røyker malboro menthol, sist jeg sjekket var det helt vanlige sigaretter. 

Til dere Alta folk som tydeligvis visste bedre enn en av soppene som skal prate, dere vet ikke en dritt. Selvom ryktene startet der betyr det ikke at dere legit vet hva tilfellet er. Igjen sier jeg det- Hvis dere kjente meg hadde dere visst at jeg er en av de som hater alt slikt. Hvorfor i faen skal jeg gjøre noe jeg er imot? Hm? Hvor i faen er hode deres plassert? Oh wait, in your ass. Oh man, suck my long rock hard non- existing dick.

Jeg vet ikke hvor mange innlegg jeg har skrevet på min tidligere blogg om hvor mye jeg er imot dette, men damn det er mange. Dere snakker om meg, til mennesker som ikke kjenner meg i det heletatt. Hvis dere nå for faen skal spre dritt så snakk med de som kjenner meg og som kan sette dere på plass. Ops, stemmer, da er det jo ikke like gøy å spre dritten deres videre? Riight, glemte meg igjen. Rasshøl. 

Takk for meg. 

14.05.2014,19:20 Hjertesaker / (3) Kommentarer

"Hvordan går det?"


Det går bra med meg. Jeg overlever. Jeg har allerede gått igjennom dette allerede i Oktober, til Januar så jeg føler at jeg er ferdig med hele prossesen etter et brudd. Det går bra.

Det som er at jeg ser på alt som en stor løgn, alle ordene og alt jeg ble lovet. Jeg føler meg dum og naiv, rett og slett. Jeg har vært forberedt på at dette skulle skje allerede da alt ble bra. Eller, da jeg trodde alt var bra. Selvom en er den rette for deg er det ikke en selvfølge at du er den rette for dem, right? That's how life works. 

Han kommer alltid til å bety hele verden for meg. Han kommer alltid til å være det fineste jeg vet om. Så lenge han har det bra, overlever jeg. Er han lykkelig, kan jeg leve med dette. 

02.03.2014,17:43 Hjertesaker / (9) Kommentarer

Frøken Somby har kommet inn på skole jo!

Før jeg forteller hvilken skole og hvor den ligger så vil jeg påpeke det at jeg ikke visste hvor skolen var da jeg fikk høre om den, og at jeg var fast bestemt på at det var en skole jeg ville gå på. Om noen skulle komme med kommentarer om at jeg bare vil dit fordi den ligger nært det best spesielle mennesket i livet mitt, spare me. I did not know. So don't even bother with the bitching, y0.

Jeg har kommet inn på Spillakademiet i Buskerud! Det at skolen virkelig ville ha meg dit hjalp på alt! Er så glad og fornøyd nå at jeg finner ikke ord! Jeg trodde faktisk ikke at de kom til å prioritere meg engang siden jeg hadde så høyt fravær i tiende, men heyy, jeg tok visst feil der! Åååh 


01.02.2014,09:22 Hjertesaker / (6) Kommentarer

If I hate you- I still care

Det er rart. Følelser. Følelser du har for andre, vel og merke. Når du elsker noen, er glad i dem,  missliker noen eller føler pur hat.

Jeg skal ikke legge skjul på at det er en del mennesker der ute jeg missliker og et par få jeg hater. Andre igjen føler jeg ikke noe for, kun likegyldighet. Noe som betyr at de finnes ikke i min verden mer. Det er da man virkelig vet at jeg ikke synes noe om en, for det ligger i hele den setningen- "ikke synes noe om." Hva jeg mener med akkurat det kommer jeg fram til snart.

Hat er det motsatte av kjærlighet. Føler du likegyldighet skal vedkommende være bekymret, om vedkommende bryr seg i det heletatt. I mitt tilfellet gjelder det pur hat. Å ikke ønske noen noe godt, eller det er det du prøver å si til deg selv. Ja, ja jeg hater noen med nesten hvert eneste fiber jeg har i kroppen.

Jeg har vært sint, såret og rett og slett fylt med hat. MEN, det som er, det er ét fiber i kroppen som ennå bryr seg. Det er bakdelen av å hate en annen- siden det er det motsatte av å elske noen betyr det at en liten den av deg fortsatt bryr seg. Ellers hadde du vært likegyldig og kald hele veien. Ja, du er kald en stund. Du blokker dette mennesket ute av din hver dag. Men vet du hva? En dag sprekker du og jeg garanterer deg at dere snakker igjen nettopp fordi det ene firberet sakte spiser opp resten. Du er sint, du er såret, forbanna, knust- du FØLER noe på grunn av dette mennesket. Noe som også sier at du bryr deg. Ser noen poenget mitt her? Det er i hvertfall slik jeg er bygd. Sier jeg at jeg hater deg er det ALLTID en vei tilbake.

Ironic, right?


19.01.2014,20:39 Hjertesaker / (5) Kommentarer

You're someones reason to smile!

Hei du! Ja, du som leser dette. Vil du vite noe? Du er perfekt som du er!
Du er så mye mer enn det du selv ser, vit det- Ta det til deg. Vær så snill, nydelige deg- hør på meg. 

Du som gråter deg til søvn, du som er usikker på deg selv, vær så snill- Ikke la tankene dine dytte deg ned. Ikke hør på det hodet ditt sier, med mindre det er det samme jeg prøver å fortelle deg nå. Ikke hør på idiotene som ikke lar deg selv se hvor fantastisk du er. Hør på meg, hør på oss som sier hvor bra du er. Hvor mye du er verdt. Dette skal du vite, for enkelte betyr du hele verden. For visse er du grunnen til at de står opp og smiler. DU er grunnen til at et annet menneske har det bra. Hør på meg, tro meg. Se det. Se at jeg bryr meg, se at vi er mange. Vær så snill, fine deg.

Du, vakre du som finner trøst i bladet, legg det ned. Legg det ned for meg, legg det ned for oss som bryr oss, legg det ned for de som elsker deg. Vær så snill, ikke ødelegg deg selv, det er nok nå, jeg ber deg. Jeg vet det er tungt, jeg vet det er vanskelig. Jeg vet det, jeg ser det. Vi kan legge ned bladet sammen, vi kan grave det ned hånd i hånd. 

Vennen, du som føler deg aleine- Du er ikke det, du har meg. Jeg vet hvordan du har det, hva du føler. Kjære deg, du trenger ikke stå aleine. Jeg skal kjempe med deg, vi som vet hvordan du har det kjemper sammen med deg, ved din side. Du har oss. 

Og du, ja du.. Du som vil dra.. Bli, bli hos meg, hos oss. Kjemp med oss. La oss alle sammen vise at vi er sterke, at vi klarer stormen som bryter oss ned. Jeg bryr meg, det er alltid noen som bryr seg. Jeg forstår deg, jeg skjønner. Jeg ser deg. Fortsett kampen. Kampen gir deg sår, du vil falle hardt og slå deg, men jeg lover å strekke ut hånden min og trekke deg opp. Bli. Vær så snill, ikke dra. Jeg lover deg dette, sårene, blodet og smertene er verdt det. Du vil få det bra, du vil smile og le igjen, du vil leve igjen. 

Aldri la noen få deg til å tvile på deg selv igjen. Hør på meg og mine ord, for du skjønner-  jeg mener hvert eneste et. Du er fantastisk. Du som leser dette, ta det til deg nå. Du er perfekt som du er, og jeg er takknemlig for at du finnes og puster. Vi er mange ved din side, vi er mange som har samme kampen og vi skal vinne. 

17.01.2014,06:00 Hjertesaker / (8) Kommentarer

En annen form for smerte helvete

Så få ord, så mange følelser. Jeg klarer ikke legge ord på noe nå. Jeg er glad, men nedfor. Jeg nedfor, men glad. Jeg er ikke deprimert, bare lei meg. Jeg er sliten og har vondt fysisk døgnet rundt, jeg er alltid syk og det er som om hele kroppen min faller fra hverandre. Det psykiske er på rett linje, men det fysiske derimot.. Jeg har ikke energi, ikke engang da jeg er med de som virkelig gjør meg glad, nettopp fordi jeg har det vondt i hele kroppen. Smerter som nekter å gå vekk. 

Jeg er lykkelig igjen, jeg har det jeg trenger- men igjen, jeg er fortsatt trist og sliten. Jeg vil ha energi, jeg vil ikke føle at jeg er fanget i en kropp som ikke lar meg gjøre noe stort. Har vondt i ribbein, rygg, hofte, knær og nakke. Jeg er 17 år og sliter allerede med sinnsyke fysiske smerter. Hadde vært en helt annen ting om det ikke var slik hele tiden, men så heldig er jeg ikke. 

Det skal alltid være noe galt. Om det ikke er psyken, er det kroppen min er et herk. Er jeg ikke syk psykisk er jeg syk fysisk. Jeg eier ikke immunforsvar og det sliter på meg så mye mer enn jeg kan forklare. Det er slitsomt å være 17 år og ikke alltid klare å være med venner når de vil være med meg, for enten er det hode som sier nei eller så er det kroppen. 


 

Nå til hvorfor jeg har vært så lite aktiv på bloggen, det er kanskje ikke alle som tåler å høre det fordi, vel- trangsynt og forventer at alle, tydeligvis spesielt jeg skal være en eller annen form for englebarn og det nesten er en synd at jeg faktisk gjør det de fleste ungdommer gjør. 


Til tross hvor vondt jeg har hatt det de siste ukene, eller faktisk månedene, men nå skal jeg snakke om denne perioden hvor jeg har vært lite aktiv- så har jeg vært mye ute, altså festet OG bare vært med venner. Faktisk, jeg har vært masse med venner, hatt det gøy og noen ganger bare lugget i sengen i en hel uke. Spesielt etter jul har jeg vært mye ute, nettopp fordi jeg gikk lei av å sitte inne å være lei meg og føle meg ensom. Slik har jeg klart å få nye venner.  Alt dette, også smertene har gjort at jeg ikke har klart å sette meg ordentlig ned for å skrive ned følelser og tanker, og istedet for å bare komme med forklaringer om hvorfor jeg ikke har blogget- har jeg heller latt være. 

Etter at jeg merket at angsten var så svak fortsatte jeg å pushe meg selv til å være blandt andre. Helt til det ikke var noe vanskelig mer. Det er kanskje rart å si dette på, men hvis ikke en av kompisene mine hadde dratt meg med ut hadde jeg sikkert enda vært like redd og angstfull, om noen skjønner hva jeg mener? Jeg har hatt så godt at å være ute, rett og slett. Det kan høres så feil ut, men det har seg ikke sånn at jeg drar ut bare for å drikke. Å neida. Den største grunnen til at jeg har vært mye ute er det at jeg har villet være rundt andre, være sosial. Jeg har virkelig presset meg selv. Virkelig. Ja, det var vanskelig i begynnelsen, men jeg har det bedre med meg selv nå iaf. SÅ, nå vet dere det. Der har dere forkalringen på mitt fravær. 



12.01.2014,21:02 Hjertesaker / (3) Kommentarer

2014 er bare et nytt tall

Vi later som at det er noen timer før.. PC'en kræsja når jeg holdt på med innlegget..

Om noen timer er det et nytt år. Bare et nytt tall. Jeg vet ikke det nye året vil bli noe lettere eller bedre, om jeg vil forandre meg eller ikke. Om jeg vil komme meg videre eller stå fast ved han, om jeg vil treffe noen andre. Jeg er ikke typen som tror på at når et nytt år kommer vil ting forandre seg. Nei, for meg er det bare dagene som fortsetter. Det er ikke et nytt kapittel, det er ikke en ny start. Livet fortsetter, that's all. 

Hvorfor skal jeg sette nye mål fordi det er et nytt år som kommer nå? Mål kan jeg alltid komme med uanstt tid og sted. Jeg er ikke ho som ønsker et nytt år velkomme med åpne armer, for meg er det bare starten på samme sirkelen av månedene, for meg er det bare en dato. Jeg er kanskje negativ nå, idk. 

2009- 2013 har vært like shitty, så hvorfor skal jeg tro på at 2014 blir bedre? Jeg har møtt herlige folk, jeg har mistet de beste og jeg har kvittet meg med de verste, men sånn har det alltid vært, right? Det er kanskje ikke mange eller noen i det heletatt som ser poenget mitt her, men jeg er rett og slett lei av alt maset om et nytt år og en "ny start." Kanskje det bare er jeg som er negativ og de rundt meg som er positiv, hva vet vel jeg.

 

2013 har vært en shitty år for meg, men jeg har fått en hel del nye venner. Vil si at det er det eneste posisitve jeg ser med året som nå snart er over.. 

02.01.2014,21:17 Hjertesaker / (4) Kommentarer

Fremskritt

Vet dere hva? Jo, jeg er så og si angstfri. Dette har jeg også klart helt alene! Det eneste som fyller meg med angst nå er VGs, men dit trenger ikke jeg å dra heller. Jeg klarer mennesker, jeg klarer lyder, jeg klarer å betale selv, ta buss, dra på kino, spise rundt andre og så masse mer! Etter ca fem år med angst har jeg aldri vært så "fri." 

Ting går mye bedre, selvom jeg er ganske på bunnen nå. Jeg har fått nye venner, jeg er ute med andre og har det gøy, ting begynner å snu. Jeg tør ikke si at det går altfor bra for det kan snu seg til et helvete igjen altfor fort. Jeg klarer meg ihvertfall mye, MYE bedre nå. Har merket at jeg faktisk elsker å være blandt andre og er kjempe sosial. En stor del av personeligheten min har vært gjemt udner angst og panikk, men nå ser jeg jo selv hvor godt jeg trives med andre! Jeg bryr meg ikke lenger om jeg dummer meg ut eller hva andre synes om meg. Jeg vet ikke om denne friheten er permanent, for hallo, det kan fort komme tilbake og jeg blir et lite troll som gjemmer seg inne døgnet rundt.. Derfor utnytter jeg dette nå mens jeg kan. Er jeg heldig forblir det slik til neste år når jeg flytter helt for meg selv nede i Sør- Norge. 

Selvfølgelig, selvom jeg ikke har noe særlig med angst nå så er Asperger enda der. Jeg forstår ikke like godt, enda, men de rundt meg aksepterer meg faktisk akkurat som jeg er og tar hensyn til de små tingene jeg ikke forstår eller klarer. Er kanskje det jeg har trengt hele veien- folk som faktisk forteller meg rett ut, at jeg er god nok som jeg er og at de liker meg slik. For det har seg sånn at jeg er ganske grei og har mine morsome øyeblikk om du bare gir meg en sjanse.. Jeg elsker å være med mennesker, så lenge de godtar meg. Too bad for de som ikke ga meg en sjanse, for de kommer jeg aldri til å ta inn eller søke noe hos igjen. Håper dere angrer, as. 


Fordi jeg liker bildet, sue me. 

Nå skal jeg fortsette å ordne meg til seinere i kveld! Skulle bare oppdatere dere, hahah.. Hejjdåå ♥

26.12.2013,15:29 Hjertesaker / (5) Kommentarer

I'll be right here now

Jeg ser deg. Jeg ser at du er sliten, at du er lei. Du er ikke alene om det. Styrken  har svekket, jeg vet. Ingenting gir mening, alt gjør deg vondt, jeg ser det, jeg ser deg. Arr på arr, kutt etter kutt, tårer og skrik. Det er et helvete, det er uutholdelig, jeg forstår. Du lukker øynene og leter etter en grunn til å ikke dra, men du ser ingenting. Smerten river og sliter. Hvorfor skal du bli i en verden som gjør deg så mye vondt, spør du deg selv gang etter gang. Men, vær så snill, vær så kjempe snill- hold ut nydelige deg. 

Alle som følte seg truffet, alle som kjenner seg igjen, hold ut. Hold ut sammen med meg. Kjemp sammen med meg. Dere er ikke alene, dere har meg, dere har så mange flere enn dere ser. Vi står sammen om dette, vi skal klare dette.. Det føles umulig, det er en evig kamp, men vi må vise hvor sterke vi er. Vi skal ikke la de som dyttet oss ned få rett. Vi skal ikke la de som daglig ber oss om å ta våre liv vinne. Aldri. De som skal vinne her, det er oss. Vi har holdt ut til nå, da skal vi klare oss lenger. La oss motbevise de som ikke har truen på oss- la oss motbevsie oss selv. 

Hold ut. Hold ut sammen med meg, hold ut for meg og de du elsker. Vær så snill, kjemp, slåss, aldri gi opp. Om ikke for deg selv, så kjemp for meg. Kjemp for de du elsker. Det er mørkt nå, men la oss finne lyset sammen. Hold ut kjære deg, bli her. 

24.11.2013,18:33 Hjertesaker / (3) Kommentarer

A smile is the most beautiful...

.. makeup a girl can wear. 

21.11.2013,01:25 Hjertesaker / (5) Kommentarer

Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits