It's almost like, slow motion suicide

«So tell me what I need to do
To keep myself away from you
To keep myself from going down
All the way down with you»
 

CPfPROuYNuQ

29.02.2016,18:59 Hjerte / (0) Kommentarer

the heart wants what it wants






05.12.2014,21:29 Hjerte / (0) Kommentarer

Sometimes we all need a stick




Noen sendte denne (på en måte) til meg på Facebook, og så jente som jeg er så små gråt jeg. Fineste og søteste, herregud 

26.10.2014,19:20 Hjerte / (0) Kommentarer

Open up your eyes and love me

«When am fallin' to my knees, I wanna give you all of me.»

29.03.2014,17:52 Hjerte / (0) Kommentarer

our love suicide

«Tell me the reason why
You commit a love suicide
I think you want our love to die
You did it on purpose

I'm all out of tears
Time to get outta here
You made it very clear
You did it on purpose

Our love suicide»

01.03.2014,20:18 Hjerte / (1) Kommentar

Teller dager

Nå er det ikke lenge til. Nå er det ikke mange dagene igjen. Snart. Snart er hun her. Tre år har gått, og snart er hun her. Etter tre år får jeg se henne, jeg får endelig smile og le med henne, ja snart får jeg endelig holde rundt min Mailen igjen! Etter tre år med lengsel og savn er gullet mitt hjemme hos meg, hvor hun hører til, hos meg. Åååh 

Er nesten at jeg mekker vaffler og kjøper krem bare for at hun skal kunne pælme det i trynet på meg igjen. Det er utrolig, vi har ikke gitt opp vennskapet etter tre år uten å se hverandre. Sist jeg så henne var da jeg ble skrevet ut fra UPA i 2011. Jeg trodde jeg kom til å se henne igjen så vi fikk ikke sagt ordentlig hade til hverandre, engang.. Mailen var rett og slett det som gjorde at jeg overlevde der inne. Før henne var jeg ensom og aleine jente, noe som ikke er så særlig gøy. Er så rart å tenke på hele oppholdet sammen med henne, hahah. Jeg var så redd for at hun ikke skulle like meg, så jeg tok ikke kontakt den første uken. Men nå skal jeg ikke skrive hele historien vår, ahaha.. Åååh, snart. Noen få dager. Snart får jeg skapningen min hit, åååh.. Finner ikke ord! 

Er ikke nok at jeg er i et forhold med avstand, men mine nærmeste bor langt unna meg, som Mailen og en hel den andre.. The irony.. Noen som har samme "problemet"? Isåfall, hvordan takler du det? Meg sliter det veldig på, i og med at jeg føler meg veldig ensom og trenger de så mye nærmere meg.. 

13.02.2014,18:30 Hjerte / (1) Kommentar

Mitt beste innkjøpt på kjempe lenge!


30.01.2014,11:48 Hjerte / (3) Kommentarer

So I am saying- Hello, hi, goodbye


Regner med at alle har fått med seg at jeg stortsett bare er sliten og lei uten å helt skjønne hvorfor. Det er ikke det at ting ikke går bra med meg, jeg er bare sliten og små deprimert uten grunn, eller det er kanskje små ting som gjør at jeg føler det jeg føler, men uansett- Noen ganger kan det faktisk være helt uten at det er noe legit galt.

Jeg kan brase ut i gråt helt uten videre, andre ganger igjen er jeg helt tom. Jeg føler ikke helt at jeg strekker meg opp til diverse forventinger, noe som sikkert er med på å trykke meg ned. Føler jeg stortsett bare feiler i alt jeg prøver på. Hadde det ikke vært for visse mennesker i livet mitt hadde jeg mest sannsynelig falt over igjen og havnet helt på bunnen. 

Har forresten vært 25 dager skadefri idag.

28.01.2014,12:10 Hjerte / (3) Kommentarer

Love me or leave me or grip me or free me

All these love affairs where no one cares is not for me so give me your everything or give me nothing ever

23.01.2014,02:05 Hjerte / (1) Kommentar

I know nothing at all

20.01.2014,22:41 Hjerte / (1) Kommentar

He is..

31.12.2013,15:22 Hjerte / (0) Kommentarer

Life gives you one person that you will love forever

Har du noen gang møtt noen som forandret deg og livet ditt helt? Noen som erobret hjertet ditt på bare noen få sekunder? Det er utrolig at et menneske kan bety så mye for deg så fort. Det skjer uten forvarsel, det bare er der. Følelsene, en eksplosjon av følelser. Tenk deg å være i mørket så lenge at du glemmer hvordan lyset ser ut, hvordan det føles, hvordan det er når solskinnet treffer huden din, og plutselig kommer det noen å leder deg tilbake til varmen. Dine følelser for h*n er det som gjør deg menneskelig, det er det som gir deg liv. Du er ikke lenger en kropp uten sjel og mening, du er ikke en som bare puster uten å leve- nei, du lever igjen, du gråter fordi du er glad, du kjenner varmen i hjertet ditt fordi det er en spesiell person i livet ditt. 

Endelig kan du si at du er lykkelig, nettopp fordi h*n du alltid har drømt om er din og kun din. Dere har det bra, nei, dere har det perfekt. Ingenting skal kunne komme mellom dere, aldri. Ingen og ingenting. Dere skal stå igjennom alle stormer og uvær. Dere skal stå sammen igjennom alt, absolutt alt. Hvorfor? Fordi dere er skapt for hverandre, dere er ment for å holde hverandre, godt og vondt, for alltid. Dere smiler, dere ler, dere deler tanker, følelser og skaper minner sammen. Alt er flott. 


Kyssene, klemmene, samtalene, alt føles så rett. Mer rett enn noe annet du før har opplevd. Kyssene er som en supernova, i det deres lepper møtes er alt annet glemt. Dere er et sammen. Du har funnet den rette. Du gir alt du har, h*n kan knuse det på sekunder, men du stoler nok på h*n til at det ikke skjer. Ordene «Jeg elsker deg.» er det som holder deg oppe da du vil gi opp. Da du gråter og vil vekk fra verden er det h*nnes ord som trekker deg opp igjen. Det er varmen h*n gir deg som trekker deg fra kulden. At du kan fortelle andre at akkurat h*n er din, at av alle h*n kunne fått ville h*n ha DEG, det finnes ikke noe bedre. Å kunne skryte av at man er verdens heldigste.. 

Men så kommer det. Det store smellet. Smerten du trodde du ikke kom til å føle. Det gjør mer enn vondt. Du kjenner det i hele kroppen. De sier at det er et knust hjerte, men det føles mer som at du har fått et betonglass over hele kroppen og alt er knust. Det er noe som klemmer, og klemmer og klemmer hjertet ditt og rett før det skal eksplodere slippes taket og slik fortsetter det- hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag. Nå er det den knuste kroppen og hjertet ditt som gjør deg til et menenske. Nå er det smerten etter det dere hadde som gjør at du vet at du lever. Før kunne du holde ut med smertene, før var du vant til det. Du var så nedbrutt at om noe skjedde spilte det ikke noen rolle. Det er annerledes nå. Denne smerten er uutholdelig. Minnene dreper deg, minnene du så gjerne vil tilbake til. Alt du kunne gjort for å få det tilbake. Alt du fortsatt er villig til å gjøre. Nå, ja nå er du bare fortapt igjen. Nå er du mer alene enn noen gang før. Smerter spiser deg opp. Til slutt vil det ikek være noe igjen og du kommer aldri til å satse igjen. 

Tiden står stille igjen. Tiden betyr ingenting lenger. Hva betyr noe? Nemlig ingenting. Du veit det vil komme en dag når du kan åpne deg igjen, men det vil alltid ligge der. Savnet vil alltid ligge der. Følelsene drar ingen steder. Ikke hvis det du føle er ekte. Du vil elske igjen, men aldri på samme måte. Det er forksjell på å forelske seg vilt og møte den personen du vil dele alt med. Blir du dumpet av en du ikke føler at er den rette ville det fortsatt gjort vondt, men det hadde vært lettere å åpne hjertet ditt på nytt. 

Jeg vil ikke gjøre annet enn å sove. Jeg har ingen grunn til å stå opp. Å ligge i sengen hele dagen er det eneste jeg klarer. Å gråte til du er tom for tårer og til slutt sovner.. Du våkner igjen, og du husker at ting er som de er og verden raser sammen igjen, og igjen og igjen. Det går på repeat. Det er som om det aldri tar slutt. 

Alt jeg tenker på er at jeg kunne gitt alt jeg eier og har for å få det tilbake. For å ha det slik som det var. Nå ber jeg til en Gud jeg ikke tror på om å ta vekk smertene, om at jeg skal glemme, men, jeg kommer aldri til å glemme. Jeg fikk så mye å huske, jeg fikk så mange perfekte minner.. Hvordan kan du glemme en person som ga deg så mye å huske? Hvordan kommer du deg videre? Hvordan gir du slipp? Du veit, ja du veit at om h*n sier at h*n vil ha deg tilbake nøler du ikke. Ikke litt engang. Nei, du hadde løpt rett i armene h*nnes igjen uten å se tilbake. 

Dere var perfekte sammen.. 
Vi
var perfekte sammen.. 

25.10.2013,17:52 Hjerte / (5) Kommentarer

Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits