feeding the addiction











Kjeks var super snill og fant frem masse bøker filmer om både 1. og 2. Verdenskrig 
Var som å være seks år på julaften igjen da hun kom frem med alle eskene og posene jeg fikk gå igjennom, haha!

23.01.2016,21:41 Asperger / (2) Kommentarer

besettelser



Det er ikke første gang jeg er besatt at slike ting. Da jeg var barn måtte mamma ofte ta opp dokumentarer om Egypt, faraoene og om pyramidene. For ikke lenge siden var det Løvenes Konge og noen andre Disney filmer, nå er det 2. Verdenskrig, haha! 

Før nyttår brukte jeg hele dager på kun filmer og dokumentarer om 2. Verdenskrig og Hitler. Søvn? Nei takk, Netflix har for mange filmer om dette, søvn kan vente. Sunt, ikke sant? 

Det har alltid vært noen ting jeg må vite alt om i små perioder. Jeg suger til meg alt jeg kan finne. Jeg kan sitte å lese om hva enn som har interessert meg, i flere timer uten å merke hvor mye tid har gått på det. Filteret mitt forsvinner i det jeg finner noe jeg interesserer meg for, og jeg forteller om det selvom andre ikke bryr seg.  Det trenger ikke være noe historisk (hallo som løvenes konge lol nlaea), det kan være alt fra kjendiser, en film, et spesifikt dyr, til noe som har skjedd. Som nå. Jo flere dokumentarer og artikler, jo mer fornøyd er jeg.

Jeg har sett «Making a murderer.» tre ganger nå, for å få med meg alt. Jeg har Googlet Avery og lest alt det VG har skrevet om saken. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å se serien igjen. Jeg går ikke lei, det er tingen. Jeg kan se de samme filmene og dokumentarene om, og om, og om igjen. Noe jeg også alltid har gjort. Det er nærmest umulig for meg å legge vekk mine besettelser. Det går ikke før jeg føler at jeg vet nok. En annen dokumentar og film jeg har sett mange, mange, maaange ganger er «Aileen: Life and death of a serial killer.» og filmen om henne: «Monster

Hvor mange av dere husker mine besettelser over årene på alle bloggene jeg har hatt? Det jeg husker er at jeg skrev mye om mytologier. Ronnoe Radke fikk et helt innlegg om hva jeg syntes om han, musikken og tingene han ble satt inn for. Spammet jeg ikke med Kat på NeverTurnBack bloggen? På samme bloggen hadde jeg et design av Monroe, haha! 

Noe annet jeg var besatt av som barn var hunder og alle rasene. Jeg lånte bøker fra biblioteket om alle verdens hunderaser. Flere bøker om gangen, faktisk. Jeg leste alle og pugget fakta om alle rasene. Vi skulle ha hund, skjønner dere! Derfor ville jeg lese om hunder og finne den perfekte rasen for meg og Mamma. Er det søtt eller ekstremt sært? 

Jeg har fått forklart at dette skyldes Asperger Syndrom. At det er derfor det blir intenst og hvorfor jeg aldri går lei. Noen av oss har kun én interesse, én hobby, kun én ting fokuset kan være på igjennom hele livet. Jeg er "en av de" som har varierte interesserer. Igjen, jeg vet ikke om det er en del av sjarmen min at jeg blir besatt av visse ting, eller om det bare er sært, haha! 

20.01.2016,17:59 Asperger / (0) Kommentarer

Hvordan skal jeg klare dette?

Well, yeah.. Livredd, angst, masse mennesker, nytt sted- helvete. Jeg kommer helt sikkert til å trives på skolen, og det er ikke snakk om mer enn ti måneder her så er jeg med min kjære igjen, men de første ukene blir nok å være et mareritt for ei som er så sensetiv for alt. Føler meg så liten og hjelpesløs her akkurat nå, nettopp fordi det er så nytt og skummelt for meg. Jeg er så redd for å snakke med andre, for dette er et helt annet sted enn hva som er "normalt" for meg. Jeg er vant til en plass hvor alle vet hvem alle er uten å kjenne hverandre, så det er ikke så skummelt å bli kjent. Noe som også er normalt for meg nå er å sitte i hula med typen, hvor det er trygt og godt. 

Jeg har prøvd å sosialisere meg idag, noe som var veldig, veldig vanskelig. Jeg turte å være på klasserommet i noen få minutter før det ble for mange mennesker og lyder. Igjen sitter jeg med følelsen av at jeg er lita, hjelpesløs og patetisk. For det er jo ikke det at jeg ikke vil eller ikke gidder, det er det at jeg ikke tør. 
Skulle ønske jeg kunne gå med et skilt hvor det står: «Hei, jeg er livredd, men plis snakk med meg, selvom det virker som at jeg avviser deg. Jeg har fuckings Asperger og super sosialangst, så hvis jeg ikke tør prøve så værsåsnill å press deg litt på.»

Jeg føler meg itillegg så tilbakestående og dum, og allerede føler jeg at jeg ikke passer inn i det heletatt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forklare det til de andre slik at de forstår hva som foregår i hode mitt, for tro meg, det er så sinnsykt mye som svirrer oppi der.. Vil de like meg, vil de synes jeg er rar, vil de stenge meg ute? Usikkerheten og redselen spiser meg opp. Jeg er kjempe sosial når jeg tør, jeg elsker å være med mennesker når jeg ikke er sliten og redd, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av skallet mitt..

Eneste tryggheten jeg har her nå er t- skjorta til kjæreste som jeg bruker som putetrekk, igjen så føler jeg meg super.. Patetisk. 


^repost

25.08.2014,00:19 Asperger / (4) Kommentarer

"å nekte rullestol til en som er lam."

«Herregud, det hadde vært deilig å kunne være som andre.»
«Hvorfor kan ikke jeg reagere som andre gjør?»
«Hvorfor må jeg være som jeg er?»
«Jeg hater at jeg er skjør og sårbar.» 

Hvorfor må jeg reagere som jeg gjør på alt? Om det er små ting eller ikke så reagerer jeg veldig. Det er så slitsomt å minne alle på at «Hey, jeg er ekstra følsom, værsåsnill vær litt forsiktig. Husk at jeg må ha forvarsel på.. Egentlig alt.» Jeg er sliten av å være som jeg er. Jeg er lei av at jeg kan knuses for de minste lille ting. Jeg er sliten av at jeg føler at det er så få som tar hensyn til hvordan jeg dessverre er.

Vil du ikke være med meg mer? Okei, si ifra litt før du vil at jeg skal dra. Forvarsel er en flott ting for meg. 
Vil du endre planer? Okei, tenk lenge igjennom det før du slipper bomba på meg og vær forsiktig på hvordan du legger det fram. La det synke inn hos meg, ikke bare lemp det på meg og forfent at jeg skal ta det pent, for det gjør jeg absolutt ikke. Forstå det at jeg overanalyserer alt og overtenker. Jeg tenker autimatisk at jeg har gjort noe galt, at du ikke liker meg, er lei meg, at jeg presser meg på og er i veien.

Alt jeg ber om er at noen faktisk skal tenke seg litt om før de sier eller gjør ting. Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg verden, men jeg skulle virkelig ønske at verden kunne tilpasse seg meg, også. Skal det alltid være slik at jeg bare må motta alt og at jeg er den som må bite tennene sammen, late som at det er greit når verden kan rase sammen ganske fort? Skal det være slik at jeg skal få flere mealtdowns enn jeg er vant til, fordi jeg må ta hensyn og tilpasse meg? Når, når skal jeg få kjenne følelsen av at det faktisk er noen der ute som ihvertfall prøver å gjøre det lett for meg? Jeg trenger tid og forståelse. Gir du meg ikke det, er det som å nekte rullestol til en som er lam. 

Uansett hvor mye jeg hater ordet "handikappet" så har jeg faktisk et skjult handikapp. Er det virkelig vanskelig å ta hensyn til det? Verden tar hensyn til de som har synelige handikapp, men ikke oss som har et skjult et? Se meg, hør meg, forstå meg. Vær så snill. Ikke klandre meg når jeg får nok og stenger meg helt inne, om jeg dytter deg vekk, om jeg ikke lenger vil vise følelser eller engang se på deg, for du skjønner- da er jeg knust. Da er jeg sliten, nei nei, faktisk utmattet. Etter årene har jeg blitt vant til å være en push-over, men over lenger perioder sier det stopp. Om jeg ikke lenger vil deg, kan ikke jeg klandres. Alle, absolutt alle har et bristepunkt, ikke la meg nå mitt hvis du vil ha meg i livet ditt. 

Prøv å tenk deg hvordan det er å bli oppgitt, lei deg, frustert og sint hver dag, nettopp fordi du ikke møter forståelse.




25.06.2014,20:11 Asperger / (3) Kommentarer

Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits