Wolf in sheep's clothing

Det å oppleve svik fra venner, om ikke samme personen om og om igjen, ja det er noe av det verste og ikke minst noe veldig ekkelt å sitte igjen med. Til slutt ser man ikke vitsen i å si noe på det, heller. Så der sitter du da, såret og skuffet, men naiv som du er så tilgir du de. Du legger det til sides og later som at det ikke plager deg fordi du velger å tro bedre om de eller fordi du i bunn og grunn er dritt lei. Da sitter du der og lurer på om tilliten du hadde for vedkommende kan komme tilbake. Du tilgir kanskje, men å stole på de igjen?« Nei ikke faen.» Tenker du helt til å glipper og slipper de enten helt inn eller smått inn igjen. Det er en ond og vondt sirkel, som dessverre bare du kan stoppe. Heldigvis for meg- i det jeg klarer å kutte deg ut så er du ute. Jeg bryr meg ikke lenger. Det er heller ikke noen andres feil enn din egen. 

Jeg er kanskje naiv og dum som tilgir, men etter så og så mange ganger så venter jeg. Jeg venter på hva som skjer nå. Hva er det neste? Når skal du komme snikende og dolke meg i ryggen? Etterpå? I morgen? Kanskje neste uke, kanskje?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt ekstremt paranoid og usikker på andre. Mer det siste året enn noen gang før. Jeg er naturlig usikker på nye mennesker. Forskjellen nå fra før er at jeg kan bli usikker på de jeg har kjent lenge. Noen ganger kan jeg ikke engang se hvor falsk de er, fordi de virker så snille og uskyldige, når sannheten er at de ikke vil deg noe som helst godt. 

De kommer med de samme løgnene.. At de aldri kunne gjort noe for å skade deg, men du sitter på sidelinjen og du vet. Du vet at de holder på med noe som rett og slett gjør deg vondt. Som gjør at du lurer på om du i det hele tatt kan stole på noen. Verste er vel når det er noen du er glad i, noen du holdt nært. Er vel derfor man tillater det, eller hva? Du faller selvfølgelig på det de sier noen ganger. 

Det er kvalmende. Det er det, det er. Det beste man kan gjøre er å suge ut giften. Kvitte seg med de eller den som holder på sånn, men er du som meg, ja da er du for svak til å kaste de til helvete ut av livet ditt. Det er tross alt noen du er glad i, ikke sant? Du spør andre venner hva du bør gjøre og svaret du får er enkelt: «Slett h*n overalt. kutt h*n ut, dra, løp. Du fortjener bedre.» Enkelt ja, men fortsatt forbanna vanskelig. Vanskelig siden, vel.. Du vil ikke såre de. Om de bryr seg, da. Det vet du jo heller ikke helt sikkert. Du vil ikke såre de selv om de sårer deg uten å engang nøle. En annen stor faktor for at jeg ikke lenger sier noe de gangene jeg vet og ser hva som foregår, det er hvor spydig de blir når konfrontasjonen dukker opp. Ikke fordi de blir spydig, men fordi det gjør vondt, det også. Det er med på å få deg til å føle deg enda mindre verdt. Det som gjør vondt enda verre er vel da du vet at de ikke bryr seg om du velger å dra fra de. But on the bright side, da slipper du å lure på om de egentlig bryr seg, eyy!

Svikt kommer i mange former. I mitt tilfelle er det oftest løgner, baksnakking og at de gjør noe som skader meg (som de er fult klar over), som de selvfølgelig har lovt meg at de ikke skal gjøre mot meg.

Det jeg lurer på er når, når skal jeg endelig lære meg at det ikke er greit? Jeg vet det, jeg er klar over det, men fortsatt godtar jeg det på en eller annen måte. Det er ikke greit, det er det ikke. Jeg godtar det kanskje, jeg holder kjeft og jeg gir opp, men jeg vet. Jeg vet at det er ikke noe noen skal godta. Hvorfor skal det være slik at du tenker mer på den som såret deg, enn deg selv? Hvordan kan de bry seg så lite om hva de gjør mot deg når du prøver å skåne de for alt du kan skåne de for? Hvorfor er mennesker slik? 

MEN, det er nesten litt morsomt da- hvor lett det er for visse. Noen ganger virker det som at det faller naturlig for de. Det er latterlig hvor falsk noen kan være. De får det til å se lett ut, de. 

«The sadddest thing about  betrayal is that it never comes from your enemies.»

Falske venner, det er det jeg ofte sliter med. Det er noe jeg alltid har slitt med. De som sitter igjen i livet mitt nå, de veldig få som gjør at jeg kan slappe av istedet for å alltid være på vakt, ja de har virkelig stått på for å vise meg at de ikke er slik. At de ikke er ond. Det har tatt lang tid for de alle sammen. Noen av de har brukt flere år på å få min tillit. Tidligere har svik fra venner gjort at jeg har endt opp alene og usikker, derfor er jeg evig takknemlig for dere jeg har. For dere som elsker meg og vil meg alt godt. Dere er alt. Takk for at dere ikke har gått lei av at jeg har vært usikker på dere. For at ingen av dere har flyttet dere en eneste centimeter de gangene jeg har prøvd å dytte dere vekk. Dere, alle sammen, vet hvem dere er 

09.11.2016,20:07 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits