avhøret og hemmeligheten

Jeg vet ikke helt hvordan det går med meg nå, jeg. Jeg er helt klart på bedringens vei, jeg er stabil og angsten er kraftig dempet. Jeg er sterkere, uten tvil. Men, så klart, men- Jeg er usikker på hva jeg føler nå, etter et så stort skritt i livet mitt. Jeg tror jeg er redd. For hva aner jeg ikke. Kanskje det å ikke bli trodd på eller bli forstått. Det er nå at jeg trenger at noen er min stemme, for rundt dette er det vanskelig for meg å i det hele tatt bruke ord. Min stemme i denne saken er advokaten min, som jeg er utrolig fornøyd med forresten! Aldri har jeg vært like trygg på en "offentlig person" som henne. Hun hører meg, hun tror meg, men.. Vil de andre det?

Nå er jo min hemmelighet, ikke hemmelig lenger. Det i seg selv er tungt å akseptere, men det er kun slik jeg kan ta livet mitt tilbake, det er den eneste måten å få kontrollen tilbake hvor den hører hjemme, nemlig hos meg. Kontrollen over min kropp, og kontrollen over mitt liv. 

Jeg verken tør eller vil fortelle noe om avhøret, eller om hvorfor jeg var på et avhør. Jeg vil ikke fortelle mer enn det som allerede står på bloggen, som du kan finne ved å trykke på denne linken. Mer enn å dele den trenger ikke å gjøre, heller. Jeg er veldig redd for å ødelegge saken min. Det er det jeg tenker på mest. Det, og om jeg ikke forklaringen min var god nok. Det er tusen tanker som flyr i hode på meg i det jeg engster om både avhøret og saken. Er det en normal reaksjon? Er det normalt at jeg er usikker på hvordan jeg har det? 

Jeg frøs og surret mye og jeg glemte ting jeg husket godt dagen før. Jeg var rolig, jeg var forberedt, men fortsatt ble det slik. Dessverre ble det sånn at når jeg endelig kom meg inn på rommet hvor avhøret skulle skje så var jeg ikke like modig lenger. Det ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. Plutselig ble jeg usikker på hva jeg egentlig følte, der inne, der og da. Møtet med advokaten var så lett i forhold til selve avhøret. 

«Stammet jeg? Snublet jeg ofte med ordene mine? Forsto de meg der inne? Fortalte jeg nok? Ble det ekstra vanskelig fordi Rebekka ikke var der med meg?»
Jeg har aldri fortalt noen andre enn Rebekka om detaljer. Aldri. Kanskje det er derfor det ble vanskelig, fordi det rett og slett er en vanskelig ting i seg selv å gjøre? 

En dag kan jeg kanskje fortelle mer om dette. En dag er jeg kanskje ikke like redd for andres reaksjon i det jeg sier ordrett hva som har skjedd meg. Jeg har klart å ta dette skrittet, men om andre skritt vet jeg ikke om jeg klarer å ta, noen gang. Gir noe av dette mening eller surrer jeg igjen?  I skrivende sekund føler jeg samme ubehaget som inne på det rommet, selvom jeg ikke går inn på noen detaljer. I skrivende sekund er jeg også usikker på om jeg tør å poste dette, men om du leser dette så hadde jeg baller nok til det, i det minste. 

Bloggen er mitt fristed, om jeg kan kalle det. Det har det vært siden jeg begynte å blogge. Det var hovedsakelig derfor jeg begynte. Jeg vil ikke måtte tenke over hva jeg skriver, hvordan jeg ordlegger meg eller hvor personlig det blir, men jeg må det. Det er mennesker som leser bloggen min. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive uten et filter, men igjen- jeg verken tør eller kan. Eller, jeg kan, men JEG føler at jeg ikke kan. 

Det jeg vet derimot er at jeg kunne aldri kommet så langt uten de rundt meg. Uten dere alle. Dere vet hvem dere er, og jeg elsker dere for alt dere sier og gjør for meg. Uten mine nærmeste hadde jeg aldri klart å kontakte en advokat, uten dere hadde jeg aldri klart å fortelle dette ut høyt. Men, det ene mennesket jeg vil nevne, det er Mamma. Min største støttespiller, og min største trygghet. Uten hennes støtte og forståelse hadde jeg sikkert ikke tenkt tanken engang. Så Mamma, jeg elsker deg så utrolig høyt og det er ingen i hele verden jeg setter mer pris på enn deg.  


Til sist vil jeg beklage om innlegget er surrete. 

21.01.2016,01:19 Hjertesaker / (0) Kommentarer

Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits