you won't know

«Till it happens to you, you don't know how it feels, how it feels.
Till it happens to you, you won't know. It won't be real, no It won't be real
Won't know how it feels.»
Pust Nlaea. Pust før du skriver. En, to, tre, pust ut. Dette klarer du uten å hisse deg opp, uten å trigge frem følelser, uten å knekke sammen.

Ingen, mann eller kvinne- skal måtte si nei mer enn én gang. Nei betyr ikke kanskje, nei betyr ikke at du skal kjøre på. Å få et nei betyr ikke at du skal fortsette, ikke engang om du fikk tegn til samtykke for litt siden. Ingen skal ta seg til rette på en annen persons kropp uten et klart og tydelig ja. Om du er en fremmed, venn, kjæreste- uansett hvilket forhold du har til et menneske, har du ingen rett til det. Ingen i det heletatt.

Det Gaga synger er sant. Du vet ikke hvordan det er før det skjer deg. Når noe så traumatisk skjer deg er det ikke bare å reise seg. Det er ikke noe som forlater deg. Følelsen av å være mindre verdig, av å føle seg liten og skitten. Å elske seg selv etter det føles umulig. Det er en evig kamp. Du kan komme deg opp igjen, men alt ligger fortsatt der. Luktene, lydene, følelsen. Det er en tyngde i kroppen som alltid vil trekke deg ned igjen og minne deg på hva du gikk igjennom. 

Om det ikke har skjedd deg, så for all del ikke kom å si at du forstår, men at «dette kommer du over, vær sterk.» 
Det er for lett å si det, og det blir fort tomme ord. 

Du forstår ikke, du vet ikke. Du kan ikke sette deg i situasjonen, for det har ikke skjedd deg. Du kan kanskje forstå at dette er noe som dreper noen innvendig, men du forstår ikke at det føles som at du råtner. At du forsvinner mer og mer inn i en drømme verden hvor dette ikke har skjedd. Du forstår ikke hvor sårt det trenges å ha et trygt sted å gjemme deg i. Et trygt sted å gjemme følelsene i. Et sted du kan fortelle deg selv at du er trygg igjen.

Om det ikke har skjedd deg, ikke kom å si at det blir bedre, selvom det er sant. Selvom det er godt ment. Det virker kanskje utrolig rart, men det gjør vondt verre.
Om det ikke har skjedd deg, aldri kom å påstå at det er løgn. Aldri tvil på noen som velger å fortelle det til deg.

Å ikke bli trodd på, det å ikke bli tatt seriøst- Det er en av de største fryktene som finnes etter overgrep. Dette er det største hinderet. Frykten for at ingen skal tro deg er det som gjør at det føles umulig å si ifra, å fortelle det til et annet menneske. Det er noe som må forandres på. Tvilen skal og må vekk. Anklagene for å ha løyet må tilintetgjøres.

Det er ikke nok at man tenker «var det min feil? Fortjente jeg det
Nei, man skal gå rundt å hate seg selv og være redd for å ikke bli hørt, for å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på. Det kan ta år før man velger å si noe, og da kan det hende at man får det harde slaget i trynet om at det er forseint, at ingenting kan bli gjort.

Uansett alder, kjønn, forhold- dette er noe som ikke skal eksistere. Dette er noe som ikke skal skje.

Vær så snill, skjer dette deg så få hjelp. Ta imot hjelpen, selvom det er tungt og du vil glemme at det skjedde. Finn deg selv igjen, gjør alt du kan for at det skal skje. Snakk med noen, hvem enn du stoler på. Ta den tiden du trenger, men vær så snill- ikke la det drepe deg mer enn det allerede har gjort. Jeg tror på deg, jeg ser deg, jeg hører deg.

Så til dere troll der ute- Hvordan kan jeg uttale meg om dette slik og si at jeg forstår, etter å ha skrevet at du faktisk ikke vet før det skjer deg? You do the math. Jeg snakker ikke for alle, men meg selv og de jeg selv har snakket med om dette. Sier allerede at dere som skal komme med spydigheter, gi dere og gå vekk. You're not wanted here ¯\_(ツ)_/¯

20.09.2015,19:59 Hjertesaker / (0) Kommentarer

Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits