et nei er et nei!

NB: Dette er ikke noe jeg har skrevet, jeg har kun rettet på det og gjort det om til bloggens "skrivemåte". Jeg fikk en forespørsel om å poste dette, og selvfølgelig kan jeg det. Dette er et viktig tema, og hun trengte det. 

«Det å komme frem og fortelle åpent om seksuelt overgrep er en skremmende ting. I de fleste tilfeller blir man som oftest ikke trodd på, spesielt ikke av jevnaldrende. De er de verste. Det man ikke vet er om de faktisk tror på det, men bare vil bryte deg ned fordi de ikke liker deg eller om de ikke tror på det fordi det er så mange som lyver om voldtekt. 

«Du fortjente det. Det er din egen feil. Du er syk i hodet, hore.» Er bare en liten del av det man får slengt i trynet når man kommer frem. Det er det som gjør det så skremmende. «Hvordan blir folk å se på meg? Blir folk å tro på meg? Hva blir folk å si?» De skumle tankene som får en til å tenke seg to gang om før de åpner seg. Det er nervepirrende og skulle avsløre noe så personlig for alle. Som å kle seg naken for alle å se. Det er oftest den fornærmede som blir hatet på og sett ned på. 9 av 10 overgrepssaker blir henlagt og straffen for det er ikke så stor heller. Det er ikke en sikker sak at den etterlengtet rettferdigheten blir servert på bordet fordi bevisene må være såppass sterke. Selvfølgelig er det lite skummelt for gjerningspersonene da. Fordi de fleste slipper unna! Uansett om overgriperen blir dømt er det folk der ute som aldri blir å tro på det.

Voldtekt har blitt til noe som normaliseres. Er det fordi voldtekt er noe som skjer daglig over hele verden? «Han er uskyldig til det motsatte blir bevist.»  Det gjør hele prosessen tyngre. Blir han dømt? Får jeg endelig komme meg videre? Bygge meg opp fra det her? Blir saken henlagt blir sannheten sluppet ut til alle. Sannheten som automatisk blir til løgn når ikke engang politiet og retten trodde på deg. De har ingen anelse om at for noen er det bare begynnelsen på en tyngre tid.

Andre må slutte å dømme de som tør å snakke ut og anmelde det. Mens andre må slutte å gå rundt og fortelle alle at man har blitt utsatt for voldtekt, men aldri anmelde det. Det er ingen som tror på deg når du sitter på senteret med et smil om munnen og sier du har blitt utsatt for noe så grusomt. Seksuelt overgrep er en alvorlig sak. Man skal ikke lyge om noe som faktisk ødelegger liv.

Vet om en jente på 15-16 år som for ikke så lenge siden slo opp med typen, hadde sex med en annen fyr samme dagen. Etter noen dager ble hun sammen med typen igjen og gikk da rundt på senteret og sa til alle at hun var blitt voldtatt og skulle anmelde det. Når det igjen ble slutt med typen så trakk hun tilbake det hun hadde sagt og innrømte at sexen var frivillig. Jeg blir veldig provosert så jeg må spørre.. I hvilken verden er det rett å lyge om andre på den måten? Voldtekt er en kraftig anklagelse og straffbart å lyge om. Forstår du konsekvenser av det? Jeg har blitt voldtatt og flere venner av meg har blitt utsatt for det samme. De fleste har ikke turt å anmelde det. Jeg turte såvidt å anmelde det - nettopp på grunn av at jeg var redd for å ikke bli trodd på. Jeg var redd folk skulle finne ut av det og kalle meg for en løgner. Vi vil ikke bli sett på som løgnere?

Folk normaliserer seksuelt overgrep og forstår ikke alvoret fordi det skjer så ofte. Fordi de fleste mener det er offerets feil fordi vi tenner den andre forså å takke nei til sex. Man skal kunne kysse, flørte og ta på hverandre og samtidig føle seg trygg på at det ikke nødvendigvis fører til sex. Man skal kunne dra på besøk uten at det skal være hint om sex. ET NEI ER ET NEI og klarer man ikke å akseptere avslaget så skaff deg hjelp for da sliter du tydeligvis med usikkerhet og rejection. Ikke bare bryt deg innpå en annens kropp på grunn av din egen egoisme - Ha litt selvkontroll!

Jeg vet om en del jenter som aldri har turt å snakke ut. For noen er det en måte å beskytte seg, mens for andre er det enklere å fortrenge det. Ikke at jeg vet alle grunnene 100% sikkert for jeg kan ikke snakke for alle, men jeg har vært der. Jeg var livredd for å anmelde det. Prøvde å overbevise meg selv om at dette var noe jeg bare overreagerte på. Jeg la opp til det selv, så dette er ikke noe han kan straffes for. Jo flere dager som gikk, des tyngre ble det. Tårene flere og minnet av det verre. Jeg prøver å ikke bry meg om det andre sier til meg, men noen av de er bare så ondskapsfulle.. Jeg vet best hva som skjedde, hva jeg tenkte og følte. Ingen andre kan si hvordan det var for meg, men de får meg til å krype inni en mørk hule. Skjule meg og føle avsky overfor meg selv. Det er jeg selv som er den slemme her. Hver gang jeg ser meg i speilet ser jeg en ødelagt jente. «Jeg er ikke verdt en dritt. Gjør han en tjeneste og bare ta livet av deg selv. Jeg er ikke bra nok.» Er det ikke trist? Så mye kan noe andre sier og gjør ødelegge selvfølelsen til en annen.

Hvorfor skal en jente som har det ille nok fra før, skamme seg enda mer? Hun prøver å tenke at det ikke er hennes skyld, men dere får henne til å føle seg forferdelig. Er ikke det galt? Er det rettferdig? Hvem er egentlig den slemme?»


07.05.2015,18:01 Kulde, sorg og tanker / (0) Kommentarer

Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits