«Det er bare å..»

«Har du depresjoner?- Tenk positivt og vær glad uansett.»
«Har du angst?- Bare hiv deg inn på det og skjerp deg.»
«Har du skadet deg selv?- Bare slutt med det.»
«Har du spiseforstyrrelser?- Spis masse uansett og plukk deg selv opp.»
«Har du Asperger Syndrom? ? DU må tilpasse deg for verden, andre må ikke tilpasse seg for deg.»



Hvem av dere som leser setningene over blir ikke provosert av svarene? Jeg blir ihvertfall det. Jeg blir sint, oppgitt og frustrert. Skal vi vri litt på dette jeg skrev over, til fysiske lidelser og se hvordan det hadde blitt med lignende svar?

«Du sitter i rullestol?- Kom deg opp trappene selv.»
«Du har kreft?- Gjør deg selv frisk.»
«Du har mistet beinet ditt?- Hink rundt da.»
«Har moren/faren/søsteren/broren din dødd?- Kom deg videre og slutt å klag.»

Hvis en i rullestol faller ned fra stolen sin, hadde du sagt noe nedtalende da? Eller om noen med kreft fortalte at cellegiften er tung, hadde du da sagt at da er det bare å slutte med det, og heller bare tenke på å bli bedre og tenke positivt? Det er som om veldig få tenker over det de sier til de som er psyke, helt til man sammenligner de med fysiske sykdommer. Det har vært en episode her på skolen at noen lo når jeg forklarte at jeg hadde angst, og hva resulterte det til? At jeg aldri dro ned til spisesalen for å spise igjen. Tenk litt før du ler eller kommenterer andres helse, vær så snill. 

Setningen «Det er bare å..» er noe av det verste å få høre når man er sliten, eller har noen diagnoser, om man er sliten mentalt og psykisk. For det er visst bare å komme seg opp, ikke sant? Det er bare å tenke positivt! Nei, nei det er det ikke. Er du sliten, så er du sliten. Det hjelper absolutt ikke å komme å si slike ting. Uansett hvordan syk du er. Fysisk eller psykisk. Det er like ille å være psyk som det er å være syk. Når skal omverden begynne å ta like mye hensyn til oss? Når skal omverden skjønne det at det er mye mer man kan gjøre, enn å si at «Det er bare..» 

«Det kan da ikke være så ille?» 
 «Nå overdriver du.»
«Ikke vær så dramatisk om det.»
«Det går over.» 
«Du er bare lat.»  

Det over her igjen, er også noe jeg iallefall har fått slengt rett i trynet i flere år. Som en mini autist opplever jeg mange utfordringer i hverdagen min. Er det for mange lyder, blir jeg sliten, fordi lydene forsterkes for meg. Er det for sterke lys eller farger blir jeg sliten og får faktisk vondt i hode og øynene. Jeg kan bli sliten av så, så, så mye, og setningene over er noe av det andre har sagt hvis jeg har prøvd å fortelle det for å kunne trekke meg tilbake. Det er ofte at jeg ikke klarer å være i timene, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke klarer. Det er også ofte er grunn til at jeg ikke klarer det. Det er som oftest en forklaring bak slike ting. 

Skal vi som sliter med både det ene og det andre, godta at sånt blir sagt? Jamen, da kan vel fysisk syke også godta det, sant? Skal vi fortsatt sitte i det stille og få det verre av slike kommentarer? 

 

07.03.2015,17:04 Hjertesaker / (4) Kommentarer


ladyperson

07.03.2015 ♥ 17:21

Amen



Erland Aas

07.03.2015 ♥ 19:31

Sanne ord, Sanne ord.



Anniken Bye

07.03.2015 ♥ 20:05

Helt enig! Kjenner meg veldig igjen.. Sliter med sosial angst, men responsen fra andre, spesielt familien, er som oftest som du sier: "Skjerp deg og bare hopp i det. Det er ikke farlig". Hehe, lettere sagt enn gjort.. :P

Flott innlegg og håper resten av helgen din blir bra :)



08.03.2015 ♥ 20:25

Man må kjempe for det andre skal se og skjønne, you go girl.



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits