you are not your skin

Er du en av de som har fått beskjed om å skjule arrene dine?
Har du fått høre at du må ta hensyn til andre?

Det har jeg. Opp til flere ganger. Det jeg da lurer på er hvorfor skal jeg ta hensyn til andre? Dette er noe jeg har valgt selv, dette er noe jeg har gjort mot meg selv, ene og aleine. Det er også en grunn til at det har skjedd, så hvorfor er det viktigere at jeg skjuler det, enn at jeg snakker om det etterpå og får hjelp med det som har trigget frem følelsene?

Hvis noen er ukomfortabel med det så ikke se på armene mine, verre er det ikke. Jeg skammer meg alltid etterpå, men hvorfor be meg dekke de til som om DU skammer deg over de? Det er ikke din kropp, det er heller ikke dine arr. Jeg er lei av å legge skjul på det. Nei, det er ikke sånn at jeg vil at alle skal se det, men jeg har lært meg å leve med blikkene. Jeg vet godt hva de tenker, det er ikke nytt for meg. Ja, synes de jeg er tragisk så synes de det. Jeg har fått verre ting slengt rett i trynet. Jeg tåler det. 

Det jeg ikke tåler, det er å få beskjed av andre om å dekke de til. Det er ikke dere som har arrene? Ja, jeg tar gjerne hensyn hvis det er noen som blir trigget av det og vil skade seg selv mer av å se det, men de aller fleste som skader seg vet hvordan det er å føle at man skjule seg. 

Hvorfor få meg til å skamme meg mer? Nei, jeg er ikke stolt av arrene mine. Ikke i det heletatt, MEN- Jeg trenger forståelse. Akkurat som alle andre mennesker så trenger vi som skader oss at dere rundt oss støtter oss og ser forbi det. Ikke la det være det eneste du ser i en person som skader seg selv. Ikke la arrene overdøve hvor fantastisk et menneske faktisk kan være.

Så til hele poenget mitt med dette innlegget- sangen jeg delte. 

«Paint yourself a picture of what you wish you looked like
Maybe then they just migh feel an ounce of your pain

Come into focus, step out of the shadows
It's a losing battle, there's no need to be ashamed

'Cause they don't even know you, all they see is scars- They don't see the angel living in your heart

Let them find the real you buried deep within- Let them know with all you've got, that you are not your skin
When they start to judge you, show them your true colors and do unto others as you'd have done to you

Just rise above this- Kill them with your kindness
Ignorance is blindness, they're the ones that stand to lose.»

 

Ifjor sommer fikk jeg denne sangen sendt til meg fra ei vennine. Hun visste hvordan jeg hadde det, og hun forsto skammen jeg følte. Skammen veldig mange rundt meg fikk meg til å føle. Denne sangen treffer meg rett i hjerterota av veldig mange grunner. Den får meg til å tenke på alle de jeg kjenner som føler at alt andre ser, er huden deres. Mange mister venner når hemmeligheten kommer ut, og det er helt utrolig at det finnes mennesker som velger å rygge unna istedet for å hjelpe. Det er ikke mye en trenger å gjøre, heller. Vær der, vis at du bryr deg. Det verste du kan gjøre er å dra fra en som sårt trenger deg. 

Vi er så mange som føler oss (enda mer) mindre verdige fordi vi har det tungt og vondt, og føler at det er dette vi fortjener, eller at dette er det som hjelper oss. Er det noen som tenker at dette er noe vi gjør mot oss selv for å overleve? Det er det jeg gjør. Jeg skader meg selv for å holde ut når det blir tøffest, når jeg er på kanten av stupet og klar til å hoppe ned.  Jeg snakker ikke for alle som skader seg, jeg snakker for de som føler og tenker det samme som meg.

Jeg gjør det for å lette på et trykk. Det er flere grunner til selvskading. For enkelte er det et rop om hjelp, for andre igjen (som meg) er det en måte å holde ut på. Jeg kan ikke helt legge ord på hva jeg føler der og da, når jeg gjør det. Det er nemlig altfor mange følelser i det sekundet jeg velger å dra bladet over huden. Jeg kan ikke forklare kaoset som uten forvarsel kan komme og knekke meg fullstendig. Noen ganger er det som om jeg ikke får puste, som om jeg kveles. Det er den beste forklaringen jeg kan gi. Hvis du absolutt ikke forstår, da kan du bare bruke Internett og lese om det. Så enkelt er det. 

Selvskading, depresjon, angst og selvmord er noe som må slutte å bli tabulagt. Vi som skader oss- Vi skal ikke trenge å skamme oss mer enn det vi allerede gjør.

20.11.2014,20:55 Hjertesaker / (3) Kommentarer


20.11.2014 ♥ 22:40

Kunne ikke vært mer enig!



21.11.2014 ♥ 13:21

Fikk også denne sangen sendt til meg, men det er nå litt over et år siden. Jeg gikk i så lang tid og skammet meg over arrene mine. Følte jeg måtte skjule dem fordi folk kom til å dømme meg.

Det var ikke før i sommer at jeg viste frem arrene på beina mine til familien, og da bare fordi vi var i familie bryllup i syden.

Du skal ikke måtte gå rundt å skjule arrene dine, bare fordi noen mennesker ikke takler at andre har hatt det vondt. Jeg skjønner det med at det kan være triggende for andre, men som oftest går det fint så lenge du ikke dukker opp med åpne sår. Det er hvertfall slik jeg føler det.

om en måte å takle hverdagen på. For mange blir det også en avhengighet. Noe som må skje.

Jeg begynte å lese bloggene til Lise Hetland og Karianne Marie Sandvik for to år siden. Lenge før jeg bestemte meg for å slutte å kutte. Likevel fant jeg ikke noen av bildene til Lise og Karianne triggende. Dette var fordi de viste arr. De viste ikke åpne sår.

Jeg vet ikke hvor ille selskadingen har påvirket deg, men jeg vet at det er ille nok. For uansett hvor lite eller stort det er, så er tankene bak handlingene like alvorlige.

Stå på videre!



24.12.2014 ♥ 03:11

Sangen.. Hører på den hver dag.. Love it..

Takk Bambi<3



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits