"Jeg er.. sliten?"

Blod, tårer, smerte, anfall, smerte, helvete.

Jeg er sliten. Jeg er sliten av å føle at jeg ikke kan fortelle andre enn en terapaut om hvorfor jeg er sliten, om hva som river ned alt som kan rives ned. Hvordan kan jeg fortelle andre hva som egentlig ligger bak? Å vite at dette er noe ingen vil høre om, at det er kan være mye for en å ta inn og høre. Andre enn en som får betalt for å sitte å snakke med deg i en time. Jeg tror alle mennesker når en punkt hvor de trenger å fortelle om sine mørkeste hemmeligheter, om sine tyngste kamper og om hva som foregår i hode sitt. 




«Du blir en byrde, bare hold det for deg selv.» 

«Du maser og sløser tiden deres, dette er ikke noe de vil høre om.» 
«Ikke vis noen hvor mye du trenger de, du virker bare svakere.» 
«Ingen vil høre på en liten dritt som deg, uansett.»  

Hvordan kan jeg nå frem, når er så redd? Jeg vet ikke hva som gjør meg redd. Kanskje tanken på at de vil se annerledes på meg, at jeg plutselig blir noe annet i deres øyne. Kanskje jeg er redd for å vise min sårbarhet. Jeg vet virkelig ikke. Jeg har alltid tenkt at jeg må være sterk og ta meg av dette alene, at jeg ikke har et annet valg enn å ta meg selv sammen og ta på meg et smil. En fasade. Å åpne meg fult og helt, å gråte ut til noen og fortelle det akkurat som det er har alltid vært utelukket. Aldri at jeg kan vise den siden av meg selv, for da er jeg svak. Det er det hode mitt forteller meg.

Jeg forteller ikke alt jeg vil fortelle, jeg graver ned ordene som egentlig vil ut og lar de sette seg fast og lage dypere spor. Hva om de tenker at jeg har en terapaut som skal høre på dette, ikke de? Hvorfor skal de høre på meg? I hode mitt, i min verden er jeg mindre verdig, jeg er liten og patetisk. Er jeg det i andres verden, også? Er dette noe jeg trur eller vet? Tusen spørsmål kommer inn hvert sekund, hvert minutt, hver time og hver dag, men de kommer aldri ut. De blir der, og for meg er det allerede en virkelighet fordi spørsmålene blir ikke besvart, ikke av andre enn meg selv. Igjen dukker spørsmålet opp, hvordan når jeg frem? Igjen, så får jeg ikke et svar.

Jeg vet, på en måte, at jeg har noen her for meg, men fortsatt er følelsen der, følelsen av at jeg ikke kan åpne meg, at jeg ikke kan blotte hjerte mitt. Jeg kan være så trygg på noen, men fortsatt ligger en form for redsel der. Kan jeg kalle det for en form for angst

Er alt min feil? Fortjener jeg dette? 

Ikke engang her, ikke engang i en tekst hvor jeg uttrykker meg best, klarer jeg å si alt som det er fra punkt og prikke, selvom jeg vil. Selv her, er jeg kjempe redd for at det kun vil oppfattes som klaging. Mine nærmeste slipper ikke inn, ikke uten at de virkelig bryter seg inn i skallet mitt. De spør om hvordan det går, og jeg svarer spørrende «Jeg er bare.. sliten?» Trenger jeg at noen spør meg på nytt til jeg sier noe mer?

Kanskje hele poenget med dette innlegget er at jeg trenger at noen tvinger meg til å si noe? Jeg vet ikke. For første gang på lenge er jeg ikke sikker på hva jeg prøver å få frem. 

31.10.2014,13:14 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer


31.10.2014 ♥ 13:24

God halloween :-)

Håper du får en kjempe koselig kveld, og ikke minst helg - for det fortjener du virkelig!

Skremmende god bloggklem i fra meg ;-)



http://hjertet2.blogg.no/

31.10.2014 ♥ 13:28

Jeg forstår deg tror jeg. Etter leeeeenge tenking bestemte jeg meg for å bare skrive rett ut. Men det er vanskelig og jeg sitter med klump i halsen. Mitt råd.....SKRIK UT



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits