"Jeg er.. sliten?"

Blod, trer, smerte, anfall, smerte, helvete.

Jeg er sliten. Jeg er sliten av fle at jeg ikke kan fortelle andre enn en terapaut om hvorfor jeg er sliten, om hva som river ned alt som kan rives ned. Hvordan kan jeg fortelle andre hva som egentlig ligger bak? vite at dette er noe ingen vil hre om, at det er kan vre mye for en ta inn og hre. Andre enn en som fr betalt for sitte snakke med deg i en time. Jeg tror alle mennesker nr en punkt hvor de trenger fortelle om sine mrkeste hemmeligheter, om sine tyngste kamper og om hva som foregr i hode sitt.




Du blir en byrde, bare hold det for deg selv.

Du maser og slser tiden deres, dette er ikke noe de vil hre om.
Ikke vis noen hvor mye du trenger de, du virker bare svakere.
Ingen vil hre p en liten dritt som deg, uansett.

Hvordan kan jeg n frem, nr er s redd? Jeg vet ikke hva som gjr meg redd. Kanskje tanken p at de vil se annerledes p meg, at jeg plutselig blir noe annet i deres yne. Kanskje jeg er redd for vise min srbarhet. Jeg vet virkelig ikke. Jeg har alltid tenkt at jeg m vre sterk og ta meg av dette alene, at jeg ikke har et annet valg enn ta meg selv sammen og ta p meg et smil. En fasade. pne meg fult og helt, grte ut til noen og fortelle det akkurat som det er har alltid vrt utelukket. Aldri at jeg kan vise den siden av meg selv, for da er jeg svak. Det er det hode mitt forteller meg.

Jeg forteller ikke alt jeg vil fortelle, jeg graver ned ordene som egentlig vil ut og lar de sette seg fast og lage dypere spor. Hva om de tenker at jeg har en terapaut som skal hre p dette, ikke de? Hvorfor skal de hre p meg? I hode mitt, i min verden er jeg mindre verdig, jeg er liten og patetisk. Er jeg det i andres verden, ogs? Er dette noe jeg trur eller vet? Tusen sprsml kommer inn hvert sekund, hvert minutt, hver time og hver dag, men de kommer aldri ut. De blir der, og for meg er det allerede en virkelighet fordi sprsmlene blir ikke besvart, ikke av andre enn meg selv. Igjen dukker sprsmlet opp, hvordan nr jeg frem? Igjen, s fr jeg ikke et svar.

Jeg vet, p en mte, at jeg har noen her for meg, men fortsatt er flelsen der, flelsen av at jeg ikke kan pne meg, at jeg ikke kan blotte hjerte mitt. Jeg kan vre s trygg p noen, men fortsatt ligger en form for redsel der. Kan jeg kalle det for en form for angst?

Er alt min feil? Fortjener jeg dette?

Ikke engang her, ikke engang i en tekst hvor jeg uttrykker meg best, klarer jeg si alt som det er fra punkt og prikke, selvom jeg vil. Selv her, er jeg kjempe redd for at det kun vil oppfattes som klaging. Mine nrmeste slipper ikke inn, ikke uten at de virkelig bryter seg inn i skallet mitt. De spr om hvordan det gr, og jeg svarer sprrendeJeg er bare.. sliten? Trenger jeg at noen spr meg p nytt til jeg sier noe mer?

Kanskje hele poenget med dette innlegget er at jeg trenger at noen tvinger meg til si noe? Jeg vet ikke. For frste gang p lenge er jeg ikke sikker p hva jeg prver f frem.

31.10.2014,13:14 Kulde, sorg og tanker / (2) Kommentarer


31.10.2014 ♥ 13:24

God halloween :-)

Hper du fr en kjempe koselig kveld, og ikke minst helg - for det fortjener du virkelig!

Skremmende god bloggklem i fra meg ;-)



http://hjertet2.blogg.no/

31.10.2014 ♥ 13:28

Jeg forstr deg tror jeg. Etter leeeeenge tenking bestemte jeg meg for bare skrive rett ut. Men det er vanskelig og jeg sitter med klump i halsen. Mitt rd.....SKRIK UT



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 r, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Sk i bloggen

hits