Kjærlighetssorg

For kanskje fire år siden skrev ei vennine dette til meg, på en av mine tidligere blogger. Jeg syntes det er så godt skrevet at jeg alltid legger ut dette innlegget om jeg har fått meg ny blogg. 

Har dere noen gang vært i tvil om hva kjærlighetssorg virkelig er? For det har jeg vært så veldig mange ganger, men nå slo det meg virkelig hardt i trynet - for nå skjer det. Ja kjærlighetssorg, det er vel det verste du kan oppleve omtrent. Tilogmed døden er bedre, enn kjærlighetssorgen som sliter deg ut psykisk. Men hva med at vi går inn på hva kjærlighetssorg virkelig er..

Du var lykkelig forelsket og livet var på topp, ja selvom du kanskje mange ganger slet. Men du hadde noen der, en som elsket akkuratt deg for den du er. Du hadde en som hørte på deg, passet på deg, ga deg trygghet og ga deg kjærlighet. Men så, på bare få sekunder forsvant det forann øynene dine og du føler all smerte som finnes. Munnen din som starter og skjelve, tårene som renner, lyden av gråt, tårer og maskara i ett. Ja, en utholdelig smerte av tap og sorg. Og så går de neste dagene til gråt fra du står opp, til du legger deg og enda verre er det når du faktisk drømmer om den personen. '' Om dagen er du alltid der, om natten er du mareritt. '' Jeap, akkuratt slik er det. Og de neste dagene som kommer, så kommer du til og våkne til tårene fra gårsdagen, så går det kanskje noen minutter, timer - så starter du og gråte igjen. Ogsånn vil det være og det er faktisk sånn du helbreder deg selv og den smerten du har inni deg. Det må ut, uansett hvor mye mer vondt det gjør - men det må til og du har all retten til og gråte!

Men så har vi da guttas side av saken og her er jenter og gutter veldig forskjellige. Gutten som nettopp forlot deg kan lett gråte som bare faen, mens han er hos deg og gjør det slutt. Han kan gråte like mye som deg, han. Men når han kommer hjem igjen så vil han være hard. For slik er gutter, de har det litt lettere enn oss jenter som regel for de klarer og sette på en maske, akkuratt som om de kan skru på en på/av knapp, på når de vil savne og gråte - og når de ikke vil. Men til syvende og sist så utsetter de mest sannsynelig sorgen sin, for de vil også merke forandringen som skjer. Kanskje dere pleide og bruke hver dag sammen, eller flere dager i uka - selvfølgelig vil han merke at noe er borte! Ja, selvom han er hard og glad, ler og har det egentlig ganske greit. Men dere forstår at 90% ( hvis ikke 99 ) VIL savne deg etterpå. Det tar bare lengre tid før de merker at noe er borte, mens oss jenter - vi merker det med en eneste gang, vi savner og gråter med en gang og hver dag. Dette gjør ikke guttene, men det kommer etter en stund og kanskje helt opptil 2 år senere. Men det skjer for dem også, plutselig merker de at; åh.. faen, jeg var egentlig jævla dum som lot ho gå. Også savner de deg, selvom de kanskje ikke har den samme og konstante smerten som vi jenter har.

Og sånn blir det, du går dag for dag og føler deg helt alene med sorgen. Men til syvende og sist så er du ikke helt alene, for en dag vil det slå tilbake på han. Gutter utsetter på en måte sorgen sin, de bearbeider den ikke, de lar det bare kjøre og gå. Men selvom det føles som at du skal ha denne sorgen for alltid, så går den over! 
Stå på, bruk vennene dine til det de er der for. Bruk den tiden du trenger og ikke håp på at han kommer tilbake, for om han ikke gjør det vil du dette enda litt lenger ned. Tenk heller det er slutt og han kommer ikke tilbake. Og om han kommer tilbake da, så er det noe positivt. Alt fikser seg med tiden og tiden er alt som kan helbrede dine sorger..

Skrevet av Marielle.

23.10.2014,18:45 Hjertesaker / (4) Kommentarer


23.10.2014 ♥ 21:17

du kan ikke si at døden e bedre enn kjærlighetssorg.



Nlaea Somby

23.10.2014 ♥ 21:48

Anonym: Er fortsatt ikke jeg som har skrevet det, men de fleste jenter tenker som oftest at det hadde vært bedre, der og da. Men nei, det er nok ikke bedre.



24.10.2014 ♥ 11:41

Trengte dette akkurat nå, takk!



Nlaea Somby

24.10.2014 ♥ 11:43

Anonym: <3



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits