Ustabilt og tomt

Vel, siden Rebekka så sårt trenger at jeg blogger, så får jeg vel bare begynne å skrive fast igjen selvom jeg ikke helt har motivasjonen på plass. Jeg kan vel begynne med å fortelle hvorfor jeg ikke har vært aktiv? Hadde også vært fint om jeg for en gangskyld fikk tilbake melding om hva dere vil at jeg skal skrive om. Dere er fortsatt 20 til 30 som er innom bloggen min hver dag, så gjerne fortell meg hva dere vil ha. Vær så snill. 

I det siste har livet mitt virkelig gått en vei, og det er nedover. Er det noen som husker den linjen jeg tegnet om stabilt og ustabilt humør? Heldigvis har jeg enda den tegningen, men jeg blir å sette inn hvordan min linje er nå. Til de som kanskje ikke har lest min forrige blogg og som ikke er så kjent med denne "oversikten over humør og stabilitet." som psykiatere så fint sier- Dette er da noe jeg har måtte tegne for alle mine behandlere, og denne viser da hvordan det skal og ikke skal være. 


Den mørke rosa linjen, det er hvordan jeg har det nå. En hel rett linje, nede i faresonen. Det vil da si, ingen svingninger, ingenting som påvirker meg noe særlig for jeg er allerede helt nede. Likegyldig, er vel ordet som passer inn her. Et lite tomt skall. Jeg er vel der hvor jeg ikke lenger klarer å bry meg om noe som helst. Ikke om hva som skjer med meg og mitt liv, eller andres. Jeg sliter nok med sympati og empati fra før av, siden jeg har Asperger, men nå er det helt vekk. Jeg har alltid kunne vise litt av begge deler, til en viss grad, selvfølgelig. 

Jeg er langt ifra stabil, og jeg vet hva som er verst- Å ikke føle noe som helst og være tom, eller å ha en overflod av følelser som spiser deg opp fra innsiden. Jeg vil gråte ut, og jeg vil kjefte, men det går ikke. Det skjer ikke. Tomt. Så veldig tomt.

Alle gjør det de kan gjøre for meg nå. Venner, kjæreste, skole og leger. Jeg har fått behandler nå, og selvom jeg rett og slett ikke bryr meg om hva som skjer, så har jeg bedt om hjelp. Det er mye jeg sliter med, som jeg ikke har delt på bloggen og mest sannsynlig ikke blir å dele noen gang, men allerede nå vet jeg hva behandleren vil snakke om og grave i, og bare tanken på det gjør at jeg faller lenger ned. At jeg snart, om bare noen dager må åpne meg fullstendig om noe jeg aldri har snakket SÅ åpent om til andre. Traumer som bare har gjemt seg langt inni meg og grodd seg fast.

Alt som foregår i hode mitt gjør at jeg er sliten absolutt hele tiden, men utrolig nok kommer jeg meg opp og deltar (litt iaf) i timene. Jeg fungerer, samtidig som at jeg ikke fungerer i det heletatt. Jeg vet ikke hvordan jeg helt kan forklare alt dette så noen skal forstå, for det er ikke mer enn et stort surr i hode mitt. Det er kaos, men samtidig er det stille. Det er ingen følelser, men jeg er knust og ødelagt. Gir det mening? 

Jeg vil så gjerne bli hørt, men stemmen min er altfor lav. Jeg vil at andre skal vite at jeg mener ikke noe vondt med å virke uinteressert, eller i verste fall egoistisk. Jeg vet ikke, jeg tror jeg føler meg som en byrde. Føler jeg bør holde kjeft og holde meg inne stengt og ikke være til noe bry. Eller, samtidig som jeg vil bli hørt, vil jeg ikke det? Hvis du som leser dette ikke helt skjønner hva jeg mener, så er det helt greit, for jeg forstår ikke helt selv. Hva er det som i hode mitt? Nei, jeg skulle gjerne visst det selv. Kaos, kaos og atter kaos. 

Jeg avslutter innlegget med en sang som kanskje kan forklare hva jeg mener med det siste jeg skrev. 

«Hello, hello anybody out there? 'Cause I don't hear a sound.
Alone, alone I don't really know where the world is, but I miss it now.

I'm out on the edge and I'm screaming my name
Like a fool at the top of my lungs
Sometimes when I close my eyes I pretend I'm alright
But it's never enough

Cause my echo, echo is the only voice coming back
Shadow, shadow, is the only friend that I have.»

20.10.2014,13:57 Hjertesaker / (4) Kommentarer


20.10.2014 ♥ 15:21

<3



Nlaea Somby

20.10.2014 ♥ 15:47

Anonym: <3



20.10.2014 ♥ 18:00

<3 har det likens akkurat nu, æ forstår ka du mener... husk at æ e gla i dæ, Nlaea <3 du e sterk! <3



Nlaea Somby

20.10.2014 ♥ 18:22

Anonym: <3<3



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits