når det tar over

Å våkne opp til en dag hvor du kjenner at du ikke vil finnes mer, å ikke ha noen motivasjon til å eksistere.
Å være sliten og lei, det å ville forsvinne.
Å føle seg hjelpesløs og mindre verdig. 

«Hvorfor er jeg her? Hva er vitsen med noe?»

Følelsen av å ville gi opp alt og alle rundt deg, når du dytter bort de du trenger- Når du begynner å nå bunnen igjen. 
Der
 er jeg nå. På vei ned igjen, på tur til et aldri så lite smertehelvete og kaos i hode. Hva skal jeg gjøre og hva skal jeg si? Hvordan, akkurat hvordan skal jeg klare å presse meg igjennom de dagene hvor alt er grått og overskyet? Kroppen stritter imot alt, hode er tungt og sorg tar overhånd uten at du helt forstår hvorfor. Følelsen av å ikke kunne mestre noe som helst i verden er med på å trekke en ned til grusen av smerte.

Jeg vil ikke være meg, jeg vil ikke være her mer men jeg har ikke annet valg enn å holde ut selvom alt sier at jeg skal gi opp og høre på stemmen som sier at det blir for det beste om jeg ikke er lenger. Jeg kan grave så dypt inni meg selv, men det finnes ikke styrke der nå. Nei, nå er alt vondt og uutholdelig. Ingenting av det jeg elsker å gjøre, vil jeg gjøre. 

Det å kunne forklare dette til andre, det å åpne seg og vise hva som er galt og feil, det går ikke helt. Hvordan sier du: «Jeg føler det er best om jeg ikke finnes mer.» rett ut til noen? Å vise min sårbarhet på en slik måte er ikke noe jeg kan. Jeg kan skrive, det er min måte å si ifra på, men jeg vil kunne be om hjelp. Jeg vil kunne si ifra om at jeg har fått nok og nådd et punkt hvor ingenting gir mening lenger. Men hvordan?

05.09.2014,13:13 Kulde, sorg og tanker / (1) Kommentar

Asuna

05.09.2014 ♥ 15:11

Skjønner godt hvordan du har det.. Slutta nylig på skolen på grunn av at det var et helvete (selv om det ble tilpasset en del), men nå føler jeg meg som dritt igjen fordi jeg sluttet. Never ending egetlig...Sager er flink å motivere og trøste :P



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits