En annen form for smerte helvete

Så få ord, så mange følelser. Jeg klarer ikke legge ord på noe nå. Jeg er glad, men nedfor. Jeg nedfor, men glad. Jeg er ikke deprimert, bare lei meg. Jeg er sliten og har vondt fysisk døgnet rundt, jeg er alltid syk og det er som om hele kroppen min faller fra hverandre. Det psykiske er på rett linje, men det fysiske derimot.. Jeg har ikke energi, ikke engang da jeg er med de som virkelig gjør meg glad, nettopp fordi jeg har det vondt i hele kroppen. Smerter som nekter å gå vekk. 

Jeg er lykkelig igjen, jeg har det jeg trenger- men igjen, jeg er fortsatt trist og sliten. Jeg vil ha energi, jeg vil ikke føle at jeg er fanget i en kropp som ikke lar meg gjøre noe stort. Har vondt i ribbein, rygg, hofte, knær og nakke. Jeg er 17 år og sliter allerede med sinnsyke fysiske smerter. Hadde vært en helt annen ting om det ikke var slik hele tiden, men så heldig er jeg ikke. 

Det skal alltid være noe galt. Om det ikke er psyken, er det kroppen min er et herk. Er jeg ikke syk psykisk er jeg syk fysisk. Jeg eier ikke immunforsvar og det sliter på meg så mye mer enn jeg kan forklare. Det er slitsomt å være 17 år og ikke alltid klare å være med venner når de vil være med meg, for enten er det hode som sier nei eller så er det kroppen. 


 

Nå til hvorfor jeg har vært så lite aktiv på bloggen, det er kanskje ikke alle som tåler å høre det fordi, vel- trangsynt og forventer at alle, tydeligvis spesielt jeg skal være en eller annen form for englebarn og det nesten er en synd at jeg faktisk gjør det de fleste ungdommer gjør. 


Til tross hvor vondt jeg har hatt det de siste ukene, eller faktisk månedene, men nå skal jeg snakke om denne perioden hvor jeg har vært lite aktiv- så har jeg vært mye ute, altså festet OG bare vært med venner. Faktisk, jeg har vært masse med venner, hatt det gøy og noen ganger bare lugget i sengen i en hel uke. Spesielt etter jul har jeg vært mye ute, nettopp fordi jeg gikk lei av å sitte inne å være lei meg og føle meg ensom. Slik har jeg klart å få nye venner.  Alt dette, også smertene har gjort at jeg ikke har klart å sette meg ordentlig ned for å skrive ned følelser og tanker, og istedet for å bare komme med forklaringer om hvorfor jeg ikke har blogget- har jeg heller latt være. 

Etter at jeg merket at angsten var så svak fortsatte jeg å pushe meg selv til å være blandt andre. Helt til det ikke var noe vanskelig mer. Det er kanskje rart å si dette på, men hvis ikke en av kompisene mine hadde dratt meg med ut hadde jeg sikkert enda vært like redd og angstfull, om noen skjønner hva jeg mener? Jeg har hatt så godt at å være ute, rett og slett. Det kan høres så feil ut, men det har seg ikke sånn at jeg drar ut bare for å drikke. Å neida. Den største grunnen til at jeg har vært mye ute er det at jeg har villet være rundt andre, være sosial. Jeg har virkelig presset meg selv. Virkelig. Ja, det var vanskelig i begynnelsen, men jeg har det bedre med meg selv nå iaf. SÅ, nå vet dere det. Der har dere forkalringen på mitt fravær. 



12.01.2014,21:02 Hjertesaker / (3) Kommentarer


alvi

12.01.2014 ♥ 21:14




Aleksandra

12.01.2014 ♥ 21:52

Stay Strong Oda ! <3 <3 <3



15.01.2014 ♥ 10:29

Digger den nye hedderen din <3



Skriv noe fint her, pretty please ヽ(⌒▽⌒)ノ


Nlaea Somby
20 år, fra Karasjok

Jeg blogger om livet mitt og mine utfordringer i hverdagen med Asperger Syndrom, angst og depresjoner.


"In the end there doesn't have to be anyone who understands you. There just has to be someone who wants to."



Søk i bloggen

hits